Ikke solskinn

Det er her det starter. Ingen kan si noe annet, det begynner nå. Når netter og dager flyter over i hverandre, ingen vet når de begynner og når de slutter. Egentlig er det bare et spørsmål om definisjoner, men det sier jeg ikke. De fortjener ikke det. Ikke nå, ikke denne gang. Jeg begynner bare på det. Et løp, kappløp, et rally, et race, hylende dager, nektende netter. Det er meg. Et spørsmål om tid, kanskje, et spørsmål om vilje, jeg vet ikke. Det bare ble slik, jeg bare ble slik. Ingen kan ta fra meg det. Om ikke annet. Alt annet kan forsvinne, men at det bare ble slik kan ikke noen ta fra meg. Om jeg skulle trenge å forsvare meg vil det være mitt forsvar. Jeg kan ikke for det, det ble bare slik. En forklaring. Det er det jeg har startet på. En forklaring, en forsvarstale, et dokument. Et dokument i denne saken. Hvem som kom inn, hvem som sa hva, hvem som gjorde det, det er uvesentlig, det er ikke det det dreier seg om. Ikke nå, ikke denne gang. Nå er det meg, det er jeg som teller. Skjønner dere det? Ikke dem, ikke deg, det er meg. Akkurat nå søker jeg tilflukt, jeg måtte gå vekk, damen som vasker kommer snart, da kan ikke jeg være der, det skjønner hun sikkert. Rart hvordan en dømmer. Opphakkede ord, gale hjerteslag, bare slag. Alt kan man dømmes for, alt må man forsvare seg mot. Derfor skal en skal ha en forsvarstale klar ved en hver anledning. Det kan ingen nekte en. Noen har skylden, det er det de sier, det er noen som har gjort det. Jeg vet ikke hvorfor, men noen må ha gjort det. Hva da? Det er det de spør om. Hva da? Jeg sier jeg ikke vet, må man vite årsaken for å forklare en handling, må man kjenne forbrytelsen for å fordele skyld? Må noen ha gjort noe for at det skal kunne kalles en handling? Er det meg? Er det det skyld er avhengig av? Er det bare et spørsmål om definisjoner? Hvorfor da angripe meg?