I morgen blir det tur i den nye bilen. Alltid spennde å sette seg inn i en ny bil for å prøve den, men denne blir det ekstra spennende.
Ikke det at jeg ikke kjenner biltypen fra før, spesielt det som kalles Transporter, eller ”bomma” på godt Stavangersk. Da jeg som relativt uskyldig attenåring begynte som aspirant i Televerket, var den første bilen jeg fikk utlevert en 1974-modell transporter med 1600-motor og turtallsperre. Bilen hadde selvsagt, i Televerkstradisjonen, dobbel hytte og kapell bak. Og det mest geniale, en bokreol av tre på lasteplanet hvor man kunne plassere utstyr og verktøy. Under kapellet av morken presenning var det mist like tyverisikkert som dørlåsene på samme bil, de kunne åpnes med skrutrekker.
Televerket kjøpte på den tiden vekselvis VW og Ford, så det ble en blanding av Transportere og Transitt på oss. Hva som var mest attraktivt husker jeg ikke, Transitt med V4-motoren SAAB burde få ha alene, eller turtallsperra på Transporteren. Bilen hørtes ut som ei fiskeskøyte når den slår full bakk… Senere kom det biler med tolitersmotor også, de hadde ikke sperre. Bortsett den merkelige klaffen under gasspedalen, den som skulle hindre at noen tråkket klampen i bunn. De fleste vippet den bort ved hjelp av nebbtang.
Selv om det var relativt solide biler hadde de sine særegenheter. Spesielt for spøkefugler var det mange muligheter. Motorluka bak kunne ikke låses, så det var stadig noen innom der og nappet ut en eller flere pluggledninger. Gikk bilen bare på tre plugger var det knapt noen som merket forskjell, men byttet man om to pluggledninger var det litt mer problemer. Men bilen gikk likevel!
Koppen midt i rattet kunne lett vippes ut. Da kunne man stikke ei fyrstikk under kontakten til hornet, med det resultatet at bilen tutet intenst når man slo på tenningen. Punktere burde man ikke med en slik bil, reservehjulet lå under setet framme og hadde en slange som forsynte vindusspyleren med lufttrykk. Når man endelig trengte hjulet var lufta brukt opp og dekket flatt. Ikke smart.
Alle bilene hadde bensindrevet varmeapparat, siden originalutstyret kun innbefattet et varmeapparat som ikke kunne varme noe som helst. Det var ikke få ganger noen ringte inn til Televerket for å gi beskjed om at en av bilene deres sto og brant.
Da den nye Transportertypen kom i 1980 kom var det en ny verden, den hadde litt kjørekomfort også. Ikke mye, men litt. Den jeg hadde var en dobbelkabiner med kapell som var nesten en meter høyere enn taket på bilen. Oppå der var det stigeholder, noe som gjorde at bare de høyeste av oss klarte å få stigen eller teltstengene på plass. I sidevind var bilen like stødig som en 2CV. Under hjulbuen foran satt det en ekspansjonstank av plast, koblet til bensintanken. Den var festet i samme skrue som sikkerhetsbeltet og pleide å sprekke av steinsprut, med det resultatet at bensinen ble full av vann og søle og filteret tettet seg. Å ha med ekstra bensinfilter var alltid nødvendig.
På den tiden skulle Televerkets biler være blå, men man tok den blåfargen butikken kunne levere, det var Fiestaer som var like lyseblå som øynene til Rune Larsen og Golfer mørkere en sjela til Vidar Kleppe. Og hadde de ikke blå biler på lager i det hele tatt tok man andre farger, det fantes grønne, brune og røde VW-pickuper. Min siste var off-white.
Etter hvert ble det Hi-Ace i Televerket også og jeg, uten noen sammenheng, fant andre yrker. Og brødbilene fra VW ble et minne. Helt til disse dager.
