Et dikt om epler og om livet

Eplekjekk
på kanten
uten å kunne
opp eller ned
mens mine venner
venter på
dag etter dag
samler seg om det egentlige
svaret
på min trang til
frivillighet
eller gjennknappet
tvang

På taket

Et forfatterbesøk langt ute i havet nord i Norge; Træna, en av landets minste kommuner. En vandring med fotoapparat, se på hva som finnes. Natur, naboøy med imponerende fjellformasjoner, fugler og oppdrettsfisk i mærer. Sjøhus og fiskebåter.



Hva måkene venter på vet jeg ikke. Noe er det sikkert. Kanskje båten tilbake til fastlandet?

Forvitring og bortfall

Langs veien står ei bensinpumpe. Det har ikke kommet bensin fra den på mange år. Like ved står det ei campingvogn. Ingen har bodd i den på mange år.
Noe går i oppløsing, noe ruster, noe blir knust, noe faller fra hverandre.



Det går fra å være noe ordinært til å bli stygt til å bli et uttrykk av forvitringens kunst. På vei bort, på vei mot destruksjon, på vei til skraphaugen. Jeg fasineres av slike motiv. Industri, teknikk, design, på vei inn i støv og rust. Noen husker hva det var. Ingen vet hva det kommer til å bli.

Sider snart

I dag var jeg ute i hagen og plukka epler opp fra plenen under epletreet vårt. Eplene falt ned når jeg rista i treet. Så kunne jeg putte dem i bøtta mi. Nå er eplene i gjæringskaret, på vei til å bli sider. God eplesider av solmodne epler. Til vaoren ein gong …