Før oss

En gang kom noen vandrende og verden ble ikke den samme lenger. En liten flik av bart land hadde kvittet seg med isen som trakk seg langsomt sammen for å forsvinne. Et eventyr var over, et hvitt eventyr. Istiden. Nå var det nye eventyr som skulle fortelles, nye planer som skulle legges. Isen forsvant, det begynte å vokse planter, gress, trær. Et land var født, starten på en nasjon. Det som skulle bli oss. Kanskje er det det som preger oss aller mest også, det at vi er så avhengige av naturen, av været og vinden, av de kreftene som lever her. Istiden varte lenge. Blåe ismasser skurte fjell reine og slipte ned forvitrede kanter. Smeltevann ble til bekker som gnagde seg ned i fjellet og lagde lange skår. Daler. Villkår for liv. Vi ble til der i kanten av isen. Vi fulgte etter den. Noen gjorde det. En gang kom noen vandrende. Kanskje en enslig vandringsmann som hadde gått litt lenger enn andre for å utforske litt mer. Kanskje var det en hel flokk som kom. Et utstøtt gruppe som måtte finne nye marker å leve på. Eller kanskje dristige nybyggere som ville finne bedre vilkår for seg og sine. Det var hit de kom. Til vårt fylke, vår region. Vi har gitt dem en lettvint betegnelse: Steinaldermennesker. De var så mye mer. De jaktet på fugler ute på svabergene, de fanget fisk, sanket muslinger. Kanskje sang de, kanskje lo de. Kanskje satt de under stjernene om kvelden, etter at bålet var brent ut, og fortalte sagn og historier som var gamle den gang også. Det kan hende at fragmenter av de historiene lever videre i det vi forteller hverandre i dag. Stjernene de så på var de samme vi også kan se et klar natt, om vi kommer oss bort fra lyset i byene og kan se himmelen slik den er. De samme stjernene, de samme bildene, men med andre plasseringer, selv stjerner lever, de flytter seg over himmelen og lager nye formasjoner. Et kretsløp, en utvikling. Et liv. Mennesker her. Små i en stor verden. Slik vi er det. Kanskje de lo, kanskje de danset, kanskje de kysset hverandre. Kanskje de kunne hate noen. Verden var ny den gang, alt var nytt. Vi ble til. Et sted nord på Rennesøy finnes rester etter de eldste boplasser vi har funnet i Norge. Gå ut dit, legg øret ned mot marka og lytt etter dem. Hører du godt nok etter hører du kanskje lyden av dem. Minner fra dem. Kanskje du finner små flintbiter de har lagt igjen som en hilsen fra titusen år. Det er mulig. Verden er ikke eldre. Ikke her hos oss.
Det var her de reiste ut fra. Det var hit de kom tilbake. Forbi her. Hit. Norvegen ble navnet på landet vårt. Det var her det var. Sundet mellom Karmøy og fastlandet het det. Norvegen. Veien mot nord. En lang kyst, en lang reise. Et håp, en fremtid. Fisken var der, mulighetene. Nytt land. Et sted bak fjellet, bak neste kolme, på andre siden av havet. Det er alltid et nytt land å håpe på, et nytt håp å lande. Stjerner å navigere etter, mæ å finne fisken etter, lengsel til å drive dem frem. Utferdstrangen var der like sterk som den er i dag, kanskje sterkere. Noe fantes, noe var mulig, noe lå i andre enden av regnbuen, noe de ikke visste. Noe ingen andre hadde sett, hadde oppdaget. Noen ga navn til holmer og skjær, til fjelltopper og daler. Beskrev dem som bodde der, dem som hadde dyrket, hadde oppdaget. Eller satte navn på fenomenene de så. Elva som har mye fisk. Dalen som ligner en hjortekløv. Stedet som gir beite til dyrene.
Jernalder, middelalder, folkevandringstid, bronsealder. Vikingtid. Alt ble til epoker. Våre epoker. Ingen levde i middelalderen. Den også var nåtid. Våre merker er det vi setter på for å kunne forklare. Begrepene er våre. Periodene. Sagnene. Etterpå er alt bestemt. Livet leves bare i sanntid, alt er i et eneste øyeblikk. Det som kom før er forbi og det som kommer etter er oppnåelig. Om vi overlever.
Skutene feide over bølgene, samlet verdensdeler. Båter fra Haugesund, Egersund, Stavanger. Vest for Queenstown, på reden i Valpareiso, med last i China Bay. Noen år der ute, eller kanskje bare uker, sild til Østersjøen, tømmer til Amsterdam, folk til New York. Over alt ropte de: Were are you bound? Stavanger! We are greeting the homeward bounds! Man hilste med flagget, man jublet. Noen skulle komme hjem. En uendelighet av hav, av avstand, av drømmer. Noen der hjemme, der hjemme. Små trehus lans et sund, store pakkhus som var klare. Koner, unger, mødre. Noe der hjemme. Noe der, noe der!
På prærien, i store byer, i øde landskap. De slo rot, ble til noe, tok land, lagde et settlement. Suldøler i en by, Stavangere et annet sted. Egne aviser, brev hjem. Iola, Wiaupaca Co. Wisconsin. New York. Grove City, Meeker Co. Minnesota. Mange lokket. Mange dro. Båtene som hentet dem dit. Cunard Linien, White Star. På første del av 1900-tallet var det Rogaland som hadde flest utvandrere. Vi møter sporene fortsatt. Tanter i Amerika på besøk, brev fra slektninger der borte. Det er litt hjemlig. Der borte. Ikke så langt unna. De er jo som oss, er en del av oss. Og så langt borte, så veldig langt.
Det ble sild, det ble sardiner. Over Smedasundet kunne man gå tørrskodd en dag med landligge, om man ikke gleid i sildarasp og gikk på hodet i sjøen. Ungane i gadå skeina iddisar. Sesongarbeid i hermetikken. Korte økter med hektisk arbeid, og så; vente på neste sjau. Noen ukers arbeid om man var heldig, raske fingre i har akkord. Fargerike esker med navn fra sagaen og kongerekker. Prima vare, prima brand.
Bedehus og pietister. Sekter ingen andre hadde hørt om. Perasekt og Larsasekt. Fletter og dystre miner. Misjonsforeninger i Bergelandsgata, frikirker på Jæren. Billedbånd og blader. Fortellinger fra misjonsmarken. Misjonærer som kom hjem. Nære bånd, nære venner. Madagaskar, Santalforreningen, Sjømannsmisjonen. ”Her har mye bra folk gått til helvete” sa Foldøyen da han fór forbi et sted hvor de sto i en konkurrerende misjonsforening.
En plass i fortiden har vi våre myter og våre røtter. Et sted i Rogaland.