Nå

Et skilt utenfor en bensinstasjon. En bensinstasjon like ved en rundkjøring. ”Pizza i sliser”. Det er slik vi har blitt. Det er det det har blitt av oss. Internasjonale nomader i en verden uten røtter. Maten plukker vi opp fra et land, et kontinent, vrenger på den og lager vår egen variant. Språket plukker vi opp fra et annet land, et annet kontinent, vrenger det om og lager vår variant der også. Vi er stolte, vi er kry, vi har mye å være stolte over. Men glansen av oss selv er ikke noe vi kan sole oss for lenge i heller.
Det blir personlig dette. Mitt fylke, mitt Rogaland. Hit jeg kom som attenåring, for å bli noe, bli meg. Det har sin virkning. Nå har det gått et kvart århundre siden jeg flyttet hit. Omtrent to prosent av tiden som har passert oss siden Harald samlet Norge til et rike der ute i Hafrsfjord. Det er mitt perspektiv på det. Bildene mine blir så mange. Pizza i sliser, tapas ved Breiavatnet, line-dance på Jæren. Vi er provinsielle her. Ingen kan nekte for det. Og likevel utsynte. Vi vet at det finnes en verden langt utenfor våre strender, langt utenfor grensene til Rogaland. Selv etter at Ølen krøp til korset og ble en del av oss. Vi her.
I min barndom var Rogaland et enkelt begrep. Det var der bilene med L på skiltet kom fra. Enkelt og greit. I dag er verden mindre og utsikten større. Alt kan oppleves herfra. For ikke mange år siden gikk folk tidlig hjem fra jobb hvis det var fint vær. Ikke for å sitte ute i solveggen i jakt på litt brunfarge. Neida, man gikk hjem for å se på TV. For høytrykk var bra for mottaksforholdene, alle som hadde englandsantenne husker det. Store antenner for å plukke ned signaler fra andre siden av Nordsjøen. Ikke England, riktig nok, men Skottland, uten at det spiller noen rolle. Gramphian Television het det visst. Før parabolene og Sky og Super tok oss. Og kablene og hele kakofonien som visst kalles valgmuligheter.
Det er så mange holdninger som er verdt å merke seg i et fylke. Den gang hastigheten på motorveien mellom Stavanger og Sandnes ble øket fra 80 til 90 var det mange som regnet ut hvor fort man nå kunne kjøre før førerkortet røyk. Etter det har vi fått airbagger og bompengering. Matvanene våre har blitt langt mer enn pizza i sliser, tint opp fra frysedisken på supermarkedet. Innvandrerbutikker forsyner oss med spesialiteter vi for få år siden knapt ante fantes. Vi blander salater med roccola og virginolje like selvfølgelig som vi bestiller americano og latte på kaffebaren. Hvor mange vårruller eller porsjoner med parmaskinke jeg setter til livs mellom hver gang jeg spiser komler vet jeg ikke, men det blir en del. Ingen tvil om hva som blir det eksotiske da. Uttrykk fra oljealderen har kommet og gått, vi kjenner folk fra hele verden, vi reiser selv. Det er ikke så lenge siden en tur til Legoland eller Hamburg med Overland eller Hagaruten var feriedrømmen man planla et år i forveien. Nå reiser vi, helt uten reiseleder, like selvfølgelig på langhelg til New York eller storbyferie til Praha. Og gjerne både fem og seks ganger i året. Vi er glad i vår velstand.
Rogaland blir større, verden mindre og vi eldre. Det er en foreløpig konklusjon. Det som var kjekt blir uten interesse og nye pasjoner kommer til. Livet blir annerledes. En avis hadde for noen år siden en serie med portrettintervjuer hvor man spurte om hvor mange vennskap man hadde som hadde vart i mer enn ti år. Det er et interessant spørsmål. Evig kjærlighet, evig vennskap, evig tro. Det er flyktig. Å bosette seg er en definitiv avgjørelse. Hvor mange ganger har du pakket flyttelass igjen? Etter å ha bosatt deg? Hvor mange ganger har jeg? Mange. Arbeidsliv, hobbyer, venner. Kjærlighet. Alt kan endres, alt gjør det. Leste jeg ikke et sted at alle cellene i en menneskekropp bli skiftet ut i løpet av en syklus på sju år. Hva er å vente da?
Det er det som er mitt anliggende denne gangen. Alt blir borte, alt skifer. Jeg kan ta det bit for bit. De stedene jeg pleide å gå i Stavanger den gang i et annet årtusen, hvor ble det av dem? Puben Charlie Brown i Kirkegata? Kafé Bristol, Domus Kafeteria, Studentkroa på Nytorget. Hvor er butikkene? Grillen på Arnageren, Brødrene Fosses platebutikk, ølsortene hos Middelthon i Klubbgata? Banken jeg var kunde i, postkontoret jeg brukte, legen som jeg gikk til, statsetaten jeg hevet lønn hos? Biblioteket oppi Kleiva, kinoen på Løkkeveien? Buss 17 til Vardeneset. Hvor ble bensinstasjonen i Madlamarka av?
Det er nåtid jeg begriper. Det er derfor det er så personlig dette her. En landsdel, en region, et liv i stadig rotasjon. Rogaland i dag. Høyteknologi. En oljealder i svakt dalende form, kan hende. Tradisjonsrike arbeidsplasser på vei bort. Et kulturliv i fremgang. Et uteliv i verdensklasse. Strekningen mellom Toget og Tollboden i Stavanger er det området i landet det serveres mest øl i løpet av et år. Husker du da du tok din første utepils i vår region? Det er ikke så lenge siden. Golfbaner på Jæren, husbygging over alt. Det som var landsbygd for noen tiår siden er nesten sentrum nå. Tuneler under fjorder, nye veiprosjekter over alt. Vi er med, vi er med og lever vi og. Er på kartet. På vei mot noe stort.