Kristiansund

Lunsjpause i et kjøpesenter i Kristiansund. En vegg der kunstneren har har dekorert med store fliser hvor byen og historien er tema. Skipsfart, fiske, industri og bruer. Oljealder og seilskutetid. Og like under byvåpen og segl: Everyone needs a friend. Jeg tok den, jeg. Gjør du?

Bråstopp?

Selv i små fiskerbyer i Portugal finnes de. Skiltene med reklame for amerikansk skvip. Her danner det røde skiltet en fin kontrast til linjer og farger. Morsomt var det at nesten alle trafikkskilt i Portugal med "STOP" hadde blitt påsprayet "USA" under. Stopp USA. Men cola drikker de fordet. Fanta også. Eller Sprite.

Bak kjettingene

Alt går over, alt glir forbi. En gang var dette drømmen for mange, en 2CV i fine farger. En bilmodell som var like mye et symbol som et kjøretøy. Her finnes bare fragmenter, låst inne bak kjettng. Noen drømmer fortsatt. Om Ferrari eller Porsche. Eller 2CV. Noen bør slippes fri.

Stor mann og flau forfatter

Å gå på konsert er vanligvis noe man gjør for å høre musikk, å gå på konsert med Solomon Bruke er mer å delta i en opplevelse. Mannen, som veier langt over 200 kilo og sitter i en gulltone på scenen, er mest kjent for sangen ”Everybody needs somebody”. Han slo ikke virkelig gjennom før i 2002, da han fikk grammy for albummet ”Don’t give up on me”.
Første gang jeg hørte ham slo musikken hans meg mitt i magen, og jeg kjøpte straks en del av platene hans på Itunes. Derfor var det veldig morsomt å få oppleve ham i konserthuset nå i kveld. Han satt og stråle på tronen sin, han kunne ikke lovprise Stavanger og Norge nok og han sjarmerte alle i senk med treffende kommentarer og smittende latter. Etter hvert lokket han oss fram til scenekanten for å danse foran ham. Og så skjedde det, han vinket meg til seg og ga meg den trådløse mikrofonen med beskjed om å synge … FLAUT! Heldigvis var Ingeborg i nærheten, hun fikk æren av å synge noen strofer med Den Store mannen.
Fin konsert, gøy og morsomt. Og altså litt pinlig.

Et dikt om havet, igjen

Kjenner du havet
vet du hvor jeg er

Kjenner du lyden av havet
vet du hva jeg vil

Kjenner du lukten av havet
og bølgene
som vasker tang
og skyver sand og småstein
over lange flater
med striper av salt

vet du hva jeg tenker på
når jeg sier at

Kjenner du dybden til havet
vet du om meg.

En blå tann

Jeg kjøpte meg ny bilstereo i Portugal, av merket Parrot RHYTHM N'BLUE. Det som er det fine med denne dingsen er at den samtidig er handsfree for mobiltelefonen. helt trådløst via blåtann. Husker jeg bare å ha telefonen min med meg når jeg setter meg inn i bilen, sørger Parroten for resten, den kobler seg til mobiltelefonen og sørger for at alt er klart, skulle et menneske finne på å ringe. Da forsvinner lyden i radioen eller fra cd-en og innringers sonore stemme strømmer ut gjennom bilstereohøytalerne. Min egen stemme blir fanget opp av en bitteliten mikrofon plassert diskret oppunder taket på bilen. I tillegg er det fjernkontroll til Parroten, jeg kan både betjene radio og drive telefonering fra en liten flat dings. Herrligt!

Ingen tanker

Det jeg kom til å tenke på er hva man tenker når det ikke er noe å tenke på. Når det er ferie. Bare fri, to uker med sol og slaraff.
På flyet nedover lurte vi litt på hva slags bil utleieselskapet hadde funnet fram til oss, å leie en Focus elle ”lignende” kan by på overraskelser, vi glemmer ikke da vi trodde vi hadde leid en Vito i Spania og fikk en buss! Denne gang var overraskelsen at bilen vi fikk var prikk lik bilen Ingeborg har hjemme. Samme farge, til og med. Ja, helt lik er den ikke, leiebilen har ikke automatgir og ryggealarm. Mangelen på automatgir har ført til noen spretne hopp når Ingeborg skal starte opp. Det går seg til.
I dag var vi og kikket på neon fantastiske klippeformasjoner ved havet, det var forvitret fjell fullt av fossiler. Vi gikk gjennom smale raviner og gjennom trange hull. Flott, var det.
Det jeg begynte å tenke, at det ikke var mye tenke på, fører stadig til nye tanker. Vi drar på turer, er fornøyde alle sammen, tar bilder av det vi ser. Og av hverandre.
Man kan sikkert si og tenke mye om det å ha ferie. Vår påskeferie i Portugal har i hvert fall så langt vært flott!

Påskesol

Det er nok litt tidlig for de fleste å tenke på at det er påske ennå, men her sitter vi på utecafe med kaffe og brus, hører på de store bølgene fra det veldige havet og bare nyter livet med palmer og solskinn. Salema, lengst sørvest i Portugal, er stedet å være. Misunn oss! Og grav dere ned i tide!

Van the Man

Van Morrisson spilte i Konserthuset i kveld. Jeg hadde plass på første rad, midt på. Og oppdaget at første rad er den bak nullte rad! Van the Man har ofte ord på seg for å være sur mens han er på scenen og bare spille ukjente sanger. Så om andelen gamle og gode sanger forteller noe om humøret måtte han ha vært i perlehumør i kveld, her kom alt fra Brown eyed girl og Moondance til Gloria.
Å tolke mannen som står på scenen er ikke lett, han snakker ikke mellom sangene, han spiller ferdig, takker og setter i gang med neste låt, uansett hvor mye applaus det er. Forrige gang han spilte i Stavanger hadde han med ei blåserekke, denne gang var det piano, trommer, gitarer, fele og slidegitar. Pluss et bar syngedamer. Og mannen selv på munnspill, gitar og selvsagt saksofonen.
En konsert på en lørdag betyr selvsagt at jærbuene kommer. Fulle jærbuer på vei mellom forspiel og nachspiel. Folk som ikke vet forskjell på en konsert i Konserthuset og en bygdedans på Vigrestad. Folk som tror de kan skravle like mye på en Van Morrison som på konsert med Rita Fotland eller Smokie.