Ikke lett

Ikke lett med nrosk spårk.

Bill Evans

Dumme meg. En eneste konsert rakk jeg under årets MaiJazz. Og så med en artist jeg faktisk hadde hørt navnet på før; Bill Evans. Et navn som sammen med Charlie Prker og Miles Davies er blant storhetene i jazzen.
Han døde i 1980, står det i leksikon.
Det var ikke han som opptrådde i Stavangeren i kveld. Dagens Bill Evans har også spilt med Miles, med det er sax han trakterer og slett ikke piano. Det ble en morsom kveld, med musikk hvor bluegrassinstrumenter som fele (forskjellen på fele og fiolin er hvor mye man betaler musikkerene, sa Bill) og banjo ble brukt til en ferd fra sumpene i Luisiana til det keltiske landskapet rundt irskesjøen, til Paris og hjem til USA igjen.
En elektrisk banjo får ikke så mange til å tenke på jazz. Han som spilte på den klimpret som rene "Picknik med døden" tullingene i det ene nummeret, for så å få den til å lyde som en vrengt Stratocaster i det neste. Flelespilleren kunne trekke de lengtste tonene ut av instrumentet sitt, før han også tok et grep rundt det og også ga oss fornemmelsen av en elektrisk gitar i kattepine.
Litt synth, en rå trommesolo og vokale innslag hørte også med. En bra konsert. Eller som fyren som sto ved siden av meg sa: De reinspiller veldig. Yes.

En platebutikk en gang. For lenge siden.

Litt lenger nede på denne siden har jeg lagt ut et dikt om havet. Et helt uvesentlig dikt om havet. En annonym person har lagt inn en kommentar til dette diktet. Vedkommende har fått opplyst at jeg et sted skriver om hvor det ble av "Brødrene Fosses musikkbutikk".
Gjett om jeg husker Fossen, der hadde de alt. Og hadde de det ikke kunne de skaffe det. Det er ikke få timer jeg har tilbragt med å bla meg gjennom LP-cover etter LP-cover på jakt etter noe. Det ble liksom ikke det samme etter at butikken ble Fåssen. For ikke å snakke om hva den har blitt til nå. En frisørsalong med øl og vin, tror jeg det er.
Jeg savner butikker som Brødrene Fosse. iTunes kan egentlig ta seg et pære. Men altså, sorry: Fosses Music Store is mentioned together whit a lot of other places in Stavanger that has disapered. If you send me your email-adress I can try to find some information for you. I know sombody you knows ...

En by og en brann

Har man hørt om Ålesund har man også hørt om den utstoppelige Harald Grytten, mannen som med entusiasme forteller om byen sin og alt den har å by på. Ålesund er virkelig en by som har noe å vise fram også. Etter at den brant for over hundre år siden ble den gjenoppbygget i mur – i tiden populære byggestil – jugend.

Grytten guider grupper med turister gjennom byen i stor fart mens han fekter med armene og klatrer opp på krakken han bærer med seg. ”Dere kan godt komme mye nærmere”, sier han til turistene, før han oppfordrer dem til å komme ennå nærmere. Og snakker til dem med en tordenrøst som om de står en kilometer unna. Her er et bilde av Grytten på sin vandring, tatt fra hotellvinduet mitt.

Anatomi

Å reise rundt på skoleturné betyr å bli plassert der det er plass til en forfatter og en ungeflokk. I et trangt klasserom hvor to klasser skal benke seg samtidig, eller i en gymsal hvor akustikken suger stemmebåndet tomt i løpet av en skoletime. Eller kanskje i en fysikksal med plass til knallgass og lakmuspapir. Eller i et musikkrom hvor pianoet og bongotrommene frister mer enn forfatteren.


I dette tilfellet var det skolen store ”alt-mulig-rom” som var arena. Med symaskiner og piano, sanganlegg og premiesamling. Med sekketralle og stablestoler. Og et skap viet godbiter fra naturen. Mens elevene så på meg så jeg meg selv speilet i et glasskap med utstoppede dyr og anatomiske detaljer. Som her. En røyskatt, litt innvoller og en forfatter.
Ute er det sommer nå. I Ålesund.

Adjø

En gang var 1. mai en viktigere dag enn 17. i Odda. En gang var det flere tog som konkurrerte om deltagere og oppmerksomhet. En gang braket arbeiderne sammen i det historiske "Slaget i skrevet" en 1. mai. Det er lenge siden.
I 2006 ble dagen avlyst i Odda. Ingen ville spille i toget. Da ble det ikke tog. Uten tog ble det heller ikke noen tale.
Nå er det på tide å avskaffe 1. mai som fridag. En dag for hagestell og båtpuss trenger vi ikke. Ikke så lengde det skjer i navnet til den internasjonale arbeiderånd. Det vi har i dag er en dag for å markere avmakt.
Bildet viser Rådhusplassen på den tiden Internasjonalen skulle vært sunget. Det var stille der da.