Bilder av Jæren.

Man fotograferer Jæren. Det finnes neppe noe landskap hvor nettopp fotografi er viktigere. Det er nødvendig å fotografere. Det er bevist. Kjærlighet kan lukkes inne i fotografiske prosesser, lengsel kan strømme inn gjennom et objektiv. Hjemlengsel. Utferdstrang. Murrende stengsler. Alt er der inne. I bildet. I kjemien. Jæren. Luft. Et bilde tatt i forbifarten, et snap-shot til evigheten, et planlagt stykke fotokunst. En vibrasjon. Dybdeskarphet. En lykkerus. Bevegelsesuskarphet. Regnvær. Lyng. Det er der alt sammen. Bilder skal begripes, ikke forstås. Kunnskap er ikke for sanser, sanser er for poesi. For kjærlighet. For kunst.
Lys måles i lux. En lysmåler oversetter begrepet til standarder som den fotokyndige forstår, blenderåpning og lukkertid. Et steg på blenderskalaen motsvarer et trinn på lukkertidskalaen. Å gå fra blender 8 til blender 5,6 motsvarer spranget fra ett. 60. dels sekund til ett 125 dels sekund.
Jæren er et landskap man kan forstå. Det er flatt der. Det er trygt. Ingen fjellsider som sender steinmasser nedover mennesker og hus. Du ber ikke om lavinehunder på Jæren. Du ber om tjenlig vær. Det er et landskap å fundere over. Et landskap å sette spaden i. Alle de lange lagerplassene for steiner, gjerdene. Kilometer lange vitner om slit. Lange linjer i et bilde. Jæren er ikke konstruert etter det gylne snitt. Jæren har bare blitt til. Styrende linjer som gir bildet dybde. Kontraster. Et gult filter gir himmelen farge i et svart hvitt bilde. Et rødt filter gjør himmelen nesten svart. På vei mot en prosess. Den eksponerte filmen skal i fullstendig mørke føres fra opptaksspolen inn på spiralen i fremkallertanken. Når det er gjort og tanken lukket kan lyset slås på. Fremkallervæske helles i tanken, vanligvis skal den holde 20 grader. Tanken agiteres i et antall minutter, avhengig av hvilken film og fremkaller man bruker. Etterpå skal væska helles ut og erstattes med stoppbadet. Til slutt skal filmen fixseres før den skylles i rent vann. Landskapet finnes der.
Lyden av landet. Brøyten som tygger vei, traktoren, viper, dyr. På vei innover mot deg. Klangen i et kvalitetskamera, den mekaniske lyden. Et fragment av et sekund hvor alle sanser er åpne. Vi snakker om bilder, om fotografi. De vakre ordene vi kunne si hverandre: Fox Talbot, Leica, Rolleiflex, The Kodak, Voigtlender Vito, Carl Zeiss Sonar, Rodinal. Eller ord vi hveser fram som banneord: Digital.
Der ute. Jæren. En menneskelig trang til å kunne beskrive det vi ser, til å bevare et øyeblikk som et minne. Et album, en skuff med gamle fotografier. En dyp trang. Vi ville bare stoppe opp, finne noe å ta vare på, stirre inn i søkerokularet og trykke av.
Landskapet. Den fullkomne eksponering. Det er verden. Vi har bilder av den.