Ei med alt – og lunken Solo.

Ferjer er for drømmere, for nostalgikere. For alle andre bygger man tunneler. Undersjøiske forbindelser til øyer og fjordsider, til den ene enden av fylket fra den andre. Eller omvendt. Prosjektene ligger i tette bunker på skrivebordet til veisjefen. Rennfast har vi hatt så lenge at noen har begynt å tenke på den dagen prosjektet er nedbetalt og Sokn er kvitt bommen. Andre steder er drømmen om egen tunnel en del av hverdagen. Tunnel til Finnøy – Finnfast. Tunnel til Ryfylke – Ryfast. Tunnel fra sør til nord i fylket – Rogfast. Alt betalt med bompenger – Bomfast. Pluss en t-forbindelse som visst ikke har fått noe annet navn ennå.
Man skal ikke liker tunneler. Folk gjør ikke det sies det. Folk savner den gode tiden da man kunne sitte på ferja og la drøsen gå over en kopp kaffe mens ferja strevde seg fram mellom øyer og fastland. Nostalgi skal man ikke kimse av, det er sikkert.
En pinse sto jeg i syv timer og ventet på ferje for å komme meg fra Karmøy til Mekjarvik. Køen gikk tvers gjennom sentrum av Skudenes og rykket fram et lite hakk hver gang ei av ferjene hadde tatt med seg femti biler. Etter fire timer hadde jeg kommet så langt at jeg kunne plassere bilen på oppstillingsplassen ved ferjeleie og få besøke toalettet. Og så en tur i kiosken for ei med alt og ei flaske lunken Solo.
Det er mulig det finnes mange som savner ferjeturene. Jeg hører ikke til blant dem som savner ferjekøen.