Søppel

Det er en reklamefilm som skal få oss til å resirkulere og gjenvinne avfall som av og til dukker opp på TV. En drittsekk av en søppelkjører har rotet gjennom spannet og funnet en melkekartong som ikke sulle vært der. Den tar han med seg og leverer til huseieren, med et fårete smil og ønske om en god dag.
Jeg hadde gjort det mest formastlige av det formastlige, jeg trodde at isopor var noe man kan hive i dunken for papir og papp. Ha! Det skal man ikke gjøre, det. Vår lokale søppelnazist oppdaget selvsagt det da han ransaket dunken vår, og lempet isoporen på fortauet i stedet.
Er man et menneske i en maktposisjon skal man utøve den makt og myndighet man har fått. Det er ikke tilfeldig hvem VårHerre plukker ut til å kjøre boss!

Teip på teateret

Vi var på teateret i dag og så en prøveforestilling på Intimscenen, "Teip".Stykket kretser om et av de evige tema, to menn som har hatt et forfold tilsamme kvinne en gang i fortiden. En fortid som nå skal hentes fram, for årettferdiggjøre en nåtid som ikke går på skinner for den ene av dem og somskal skjules for ikke å ødelegge nåtiden for den andre, som har en gryendekarriere. Og så komme hun, litt femme fatale, og stiller seg mellom dem,tar litt parti med begge og litt avstand fra dem også.
Oppsettet er like klassisk som teaterkunsten, jeg er sikker på at man kanlete i bunken av greske tragedier og finne samme plottet.Fin scenografi, fine kulisser. Det var litt tværende dialog mellom de toherrene i stykket. Avslutningen i stykket ble litt for tydelig, og litt forbanal i sin brutalitet. Synd, for stykket var egentlig bra.

Elefanter i vinterkulde

Vi spiste middag på toppen av Hotell Forum i dag. I 21. etasje. På plassen nedenfor hadde et sirkus slått seg til. Mens vi fordøyde middag og dessert kikket vi på de to elefantene som varmet opp til sin opptreden med å gå is irkler og leie hverandre i halen. Søtt, rett og slett søtt. Hvor lykkeligeslike elefanter er for å være i Norge, aner jeg ikke. Kanskje de savnetIndia eller Thailand? Eller kanskje er de født her i Europa og vet ikke omnoe annet.
Jeg kom på en historie jeg hørte en gang. På sitt siste hadde avdøde et ønske om at alle skulle defilere forbi kista hans, mens organisten spilte den vakre melodien "The elephant walz". Dessverre kunne ikke organisten den melodien, så det ble "The baby elephnat walk" i stedet. Defileringen gikk raskt unna!

Lykken

Hold på lykken når du finner den
Hold på ungdommen når du er ung
Hold fast i kjærligheten når den er der
Grip fatt i rekkverket før du faller om

Evig eies

kun det teipte, sa Nixon. Vel, om han ikke sa det, nå begynner jeg å blogge litt på video. I hvert fall kjøpte jeg nytt videokamera i dag, et Sony kamera som kan puttes i lomma, har så mange avanserte funksjoner at jeg ikke gidder å finne ut av halvparten og så gode spesifikasjoner at det begynner å nærme seg kringkastningen. Ikke det at vi ikke hadde kamera fra før, alt fra stort produksjonskamera til video-8 formatet finnes i våre skap, sammen med minst 50 fotoapparater. Men et høykvalitetskamera som kan puttes i lomma, det trengte vi. Ja, ja, ja.

Tape it or leave it, sa Nixon

Bill, du vant!

Lik det eller ikke. Bill Gates er vinneren. Det innså jeg i dag. Den nye
koreanske vaskemaskina vi kjøpte i dag har symboler.
De samme symbolene Bill bruker i Windows XP.
Bill vant!

Ei med alt – og lunken Solo.

Ferjer er for drømmere, for nostalgikere. For alle andre bygger man tunneler. Undersjøiske forbindelser til øyer og fjordsider, til den ene enden av fylket fra den andre. Eller omvendt. Prosjektene ligger i tette bunker på skrivebordet til veisjefen. Rennfast har vi hatt så lenge at noen har begynt å tenke på den dagen prosjektet er nedbetalt og Sokn er kvitt bommen. Andre steder er drømmen om egen tunnel en del av hverdagen. Tunnel til Finnøy – Finnfast. Tunnel til Ryfylke – Ryfast. Tunnel fra sør til nord i fylket – Rogfast. Alt betalt med bompenger – Bomfast. Pluss en t-forbindelse som visst ikke har fått noe annet navn ennå.
Man skal ikke liker tunneler. Folk gjør ikke det sies det. Folk savner den gode tiden da man kunne sitte på ferja og la drøsen gå over en kopp kaffe mens ferja strevde seg fram mellom øyer og fastland. Nostalgi skal man ikke kimse av, det er sikkert.
En pinse sto jeg i syv timer og ventet på ferje for å komme meg fra Karmøy til Mekjarvik. Køen gikk tvers gjennom sentrum av Skudenes og rykket fram et lite hakk hver gang ei av ferjene hadde tatt med seg femti biler. Etter fire timer hadde jeg kommet så langt at jeg kunne plassere bilen på oppstillingsplassen ved ferjeleie og få besøke toalettet. Og så en tur i kiosken for ei med alt og ei flaske lunken Solo.
Det er mulig det finnes mange som savner ferjeturene. Jeg hører ikke til blant dem som savner ferjekøen.

Bilder av Jæren.

Man fotograferer Jæren. Det finnes neppe noe landskap hvor nettopp fotografi er viktigere. Det er nødvendig å fotografere. Det er bevist. Kjærlighet kan lukkes inne i fotografiske prosesser, lengsel kan strømme inn gjennom et objektiv. Hjemlengsel. Utferdstrang. Murrende stengsler. Alt er der inne. I bildet. I kjemien. Jæren. Luft. Et bilde tatt i forbifarten, et snap-shot til evigheten, et planlagt stykke fotokunst. En vibrasjon. Dybdeskarphet. En lykkerus. Bevegelsesuskarphet. Regnvær. Lyng. Det er der alt sammen. Bilder skal begripes, ikke forstås. Kunnskap er ikke for sanser, sanser er for poesi. For kjærlighet. For kunst.
Lys måles i lux. En lysmåler oversetter begrepet til standarder som den fotokyndige forstår, blenderåpning og lukkertid. Et steg på blenderskalaen motsvarer et trinn på lukkertidskalaen. Å gå fra blender 8 til blender 5,6 motsvarer spranget fra ett. 60. dels sekund til ett 125 dels sekund.
Jæren er et landskap man kan forstå. Det er flatt der. Det er trygt. Ingen fjellsider som sender steinmasser nedover mennesker og hus. Du ber ikke om lavinehunder på Jæren. Du ber om tjenlig vær. Det er et landskap å fundere over. Et landskap å sette spaden i. Alle de lange lagerplassene for steiner, gjerdene. Kilometer lange vitner om slit. Lange linjer i et bilde. Jæren er ikke konstruert etter det gylne snitt. Jæren har bare blitt til. Styrende linjer som gir bildet dybde. Kontraster. Et gult filter gir himmelen farge i et svart hvitt bilde. Et rødt filter gjør himmelen nesten svart. På vei mot en prosess. Den eksponerte filmen skal i fullstendig mørke føres fra opptaksspolen inn på spiralen i fremkallertanken. Når det er gjort og tanken lukket kan lyset slås på. Fremkallervæske helles i tanken, vanligvis skal den holde 20 grader. Tanken agiteres i et antall minutter, avhengig av hvilken film og fremkaller man bruker. Etterpå skal væska helles ut og erstattes med stoppbadet. Til slutt skal filmen fixseres før den skylles i rent vann. Landskapet finnes der.
Lyden av landet. Brøyten som tygger vei, traktoren, viper, dyr. På vei innover mot deg. Klangen i et kvalitetskamera, den mekaniske lyden. Et fragment av et sekund hvor alle sanser er åpne. Vi snakker om bilder, om fotografi. De vakre ordene vi kunne si hverandre: Fox Talbot, Leica, Rolleiflex, The Kodak, Voigtlender Vito, Carl Zeiss Sonar, Rodinal. Eller ord vi hveser fram som banneord: Digital.
Der ute. Jæren. En menneskelig trang til å kunne beskrive det vi ser, til å bevare et øyeblikk som et minne. Et album, en skuff med gamle fotografier. En dyp trang. Vi ville bare stoppe opp, finne noe å ta vare på, stirre inn i søkerokularet og trykke av.
Landskapet. Den fullkomne eksponering. Det er verden. Vi har bilder av den.

Atle synger Atle spiller Atle

Atle Hansen har gitt ut en ny CD. Mast utan skip heter den. Atle har laget alle melodiene selv, odene har Ragnar Hovland og Per Olav Kaldestad skrevet, i tillegg til Atle selv. Coveret har jeg laget. Det er fint. Kjøp plata. Den er fin.

Ny bok

Egentlig er det det handler om å finne opp et menneske. En person som ikke eksisterer. Et fiktivt menneske. For å la det bli levende. Danse, synge, fly gjennom lufta. Alt kan skje. Ingen trenger å såre noen, hate, frykte. Det er ikke nødvendig. Eller: Man kan velge det selv. Et menneske man har funnet opp kan aldri skuffe. Man kan bli skuffet over seg selv, sine egen gjerninger, sine tanker. Men det fiktive? Nei. Legg til spenning. Frykt. Humor. Galskap. Galakser og universer. Alt gjelder. Alt teller. Du bestemmer. Du redigerer. Du avgjør. Et litterært landskap er det fiktive. Litterære skikkelser danser etter din pipe. Den femte boka om Espen Herbert er i butikkene nå.

Glammer

Det springer en hund bortover veien. Jeg ler. Gneldrebikkja til naboen har stukket av. Den overfaller puddelen til en fin frue og får et spark over halen og beskjed om å forsvinne. Det gjør den. Gneldrebikkja blir borte. Jeg ler enda mer og håper den aldri kommer tilbake. Bikkja som hver dag står ute i en trang luftegård og uler som en ulv mot eierne som aldri gidder å ta seg av den. Det er nok ikke bikkja det er noe i veien med, men det er bikkja som plager meg. De har kalt bikkja "Mao". Det forteller vel det meste om eierne.

Helt ned dit?

Ikke rart den er bekymret. Jeg har tatt det selv. I utlandet. Ofte er det pent i utlandet. Noen ganger er det litt dumt der også. Mange mennesker bor i utlandet. De heter utlendinger og snakker rart. De snakker rart i Setesdal også.

Nå

Et skilt utenfor en bensinstasjon. En bensinstasjon like ved en rundkjøring. ”Pizza i sliser”. Det er slik vi har blitt. Det er det det har blitt av oss. Internasjonale nomader i en verden uten røtter. Maten plukker vi opp fra et land, et kontinent, vrenger på den og lager vår egen variant. Språket plukker vi opp fra et annet land, et annet kontinent, vrenger det om og lager vår variant der også. Vi er stolte, vi er kry, vi har mye å være stolte over. Men glansen av oss selv er ikke noe vi kan sole oss for lenge i heller.
Det blir personlig dette. Mitt fylke, mitt Rogaland. Hit jeg kom som attenåring, for å bli noe, bli meg. Det har sin virkning. Nå har det gått et kvart århundre siden jeg flyttet hit. Omtrent to prosent av tiden som har passert oss siden Harald samlet Norge til et rike der ute i Hafrsfjord. Det er mitt perspektiv på det. Bildene mine blir så mange. Pizza i sliser, tapas ved Breiavatnet, line-dance på Jæren. Vi er provinsielle her. Ingen kan nekte for det. Og likevel utsynte. Vi vet at det finnes en verden langt utenfor våre strender, langt utenfor grensene til Rogaland. Selv etter at Ølen krøp til korset og ble en del av oss. Vi her.
I min barndom var Rogaland et enkelt begrep. Det var der bilene med L på skiltet kom fra. Enkelt og greit. I dag er verden mindre og utsikten større. Alt kan oppleves herfra. For ikke mange år siden gikk folk tidlig hjem fra jobb hvis det var fint vær. Ikke for å sitte ute i solveggen i jakt på litt brunfarge. Neida, man gikk hjem for å se på TV. For høytrykk var bra for mottaksforholdene, alle som hadde englandsantenne husker det. Store antenner for å plukke ned signaler fra andre siden av Nordsjøen. Ikke England, riktig nok, men Skottland, uten at det spiller noen rolle. Gramphian Television het det visst. Før parabolene og Sky og Super tok oss. Og kablene og hele kakofonien som visst kalles valgmuligheter.
Det er så mange holdninger som er verdt å merke seg i et fylke. Den gang hastigheten på motorveien mellom Stavanger og Sandnes ble øket fra 80 til 90 var det mange som regnet ut hvor fort man nå kunne kjøre før førerkortet røyk. Etter det har vi fått airbagger og bompengering. Matvanene våre har blitt langt mer enn pizza i sliser, tint opp fra frysedisken på supermarkedet. Innvandrerbutikker forsyner oss med spesialiteter vi for få år siden knapt ante fantes. Vi blander salater med roccola og virginolje like selvfølgelig som vi bestiller americano og latte på kaffebaren. Hvor mange vårruller eller porsjoner med parmaskinke jeg setter til livs mellom hver gang jeg spiser komler vet jeg ikke, men det blir en del. Ingen tvil om hva som blir det eksotiske da. Uttrykk fra oljealderen har kommet og gått, vi kjenner folk fra hele verden, vi reiser selv. Det er ikke så lenge siden en tur til Legoland eller Hamburg med Overland eller Hagaruten var feriedrømmen man planla et år i forveien. Nå reiser vi, helt uten reiseleder, like selvfølgelig på langhelg til New York eller storbyferie til Praha. Og gjerne både fem og seks ganger i året. Vi er glad i vår velstand.
Rogaland blir større, verden mindre og vi eldre. Det er en foreløpig konklusjon. Det som var kjekt blir uten interesse og nye pasjoner kommer til. Livet blir annerledes. En avis hadde for noen år siden en serie med portrettintervjuer hvor man spurte om hvor mange vennskap man hadde som hadde vart i mer enn ti år. Det er et interessant spørsmål. Evig kjærlighet, evig vennskap, evig tro. Det er flyktig. Å bosette seg er en definitiv avgjørelse. Hvor mange ganger har du pakket flyttelass igjen? Etter å ha bosatt deg? Hvor mange ganger har jeg? Mange. Arbeidsliv, hobbyer, venner. Kjærlighet. Alt kan endres, alt gjør det. Leste jeg ikke et sted at alle cellene i en menneskekropp bli skiftet ut i løpet av en syklus på sju år. Hva er å vente da?
Det er det som er mitt anliggende denne gangen. Alt blir borte, alt skifer. Jeg kan ta det bit for bit. De stedene jeg pleide å gå i Stavanger den gang i et annet årtusen, hvor ble det av dem? Puben Charlie Brown i Kirkegata? Kafé Bristol, Domus Kafeteria, Studentkroa på Nytorget. Hvor er butikkene? Grillen på Arnageren, Brødrene Fosses platebutikk, ølsortene hos Middelthon i Klubbgata? Banken jeg var kunde i, postkontoret jeg brukte, legen som jeg gikk til, statsetaten jeg hevet lønn hos? Biblioteket oppi Kleiva, kinoen på Løkkeveien? Buss 17 til Vardeneset. Hvor ble bensinstasjonen i Madlamarka av?
Det er nåtid jeg begriper. Det er derfor det er så personlig dette her. En landsdel, en region, et liv i stadig rotasjon. Rogaland i dag. Høyteknologi. En oljealder i svakt dalende form, kan hende. Tradisjonsrike arbeidsplasser på vei bort. Et kulturliv i fremgang. Et uteliv i verdensklasse. Strekningen mellom Toget og Tollboden i Stavanger er det området i landet det serveres mest øl i løpet av et år. Husker du da du tok din første utepils i vår region? Det er ikke så lenge siden. Golfbaner på Jæren, husbygging over alt. Det som var landsbygd for noen tiår siden er nesten sentrum nå. Tuneler under fjorder, nye veiprosjekter over alt. Vi er med, vi er med og lever vi og. Er på kartet. På vei mot noe stort.

Før oss

En gang kom noen vandrende og verden ble ikke den samme lenger. En liten flik av bart land hadde kvittet seg med isen som trakk seg langsomt sammen for å forsvinne. Et eventyr var over, et hvitt eventyr. Istiden. Nå var det nye eventyr som skulle fortelles, nye planer som skulle legges. Isen forsvant, det begynte å vokse planter, gress, trær. Et land var født, starten på en nasjon. Det som skulle bli oss. Kanskje er det det som preger oss aller mest også, det at vi er så avhengige av naturen, av været og vinden, av de kreftene som lever her. Istiden varte lenge. Blåe ismasser skurte fjell reine og slipte ned forvitrede kanter. Smeltevann ble til bekker som gnagde seg ned i fjellet og lagde lange skår. Daler. Villkår for liv. Vi ble til der i kanten av isen. Vi fulgte etter den. Noen gjorde det. En gang kom noen vandrende. Kanskje en enslig vandringsmann som hadde gått litt lenger enn andre for å utforske litt mer. Kanskje var det en hel flokk som kom. Et utstøtt gruppe som måtte finne nye marker å leve på. Eller kanskje dristige nybyggere som ville finne bedre vilkår for seg og sine. Det var hit de kom. Til vårt fylke, vår region. Vi har gitt dem en lettvint betegnelse: Steinaldermennesker. De var så mye mer. De jaktet på fugler ute på svabergene, de fanget fisk, sanket muslinger. Kanskje sang de, kanskje lo de. Kanskje satt de under stjernene om kvelden, etter at bålet var brent ut, og fortalte sagn og historier som var gamle den gang også. Det kan hende at fragmenter av de historiene lever videre i det vi forteller hverandre i dag. Stjernene de så på var de samme vi også kan se et klar natt, om vi kommer oss bort fra lyset i byene og kan se himmelen slik den er. De samme stjernene, de samme bildene, men med andre plasseringer, selv stjerner lever, de flytter seg over himmelen og lager nye formasjoner. Et kretsløp, en utvikling. Et liv. Mennesker her. Små i en stor verden. Slik vi er det. Kanskje de lo, kanskje de danset, kanskje de kysset hverandre. Kanskje de kunne hate noen. Verden var ny den gang, alt var nytt. Vi ble til. Et sted nord på Rennesøy finnes rester etter de eldste boplasser vi har funnet i Norge. Gå ut dit, legg øret ned mot marka og lytt etter dem. Hører du godt nok etter hører du kanskje lyden av dem. Minner fra dem. Kanskje du finner små flintbiter de har lagt igjen som en hilsen fra titusen år. Det er mulig. Verden er ikke eldre. Ikke her hos oss.
Det var her de reiste ut fra. Det var hit de kom tilbake. Forbi her. Hit. Norvegen ble navnet på landet vårt. Det var her det var. Sundet mellom Karmøy og fastlandet het det. Norvegen. Veien mot nord. En lang kyst, en lang reise. Et håp, en fremtid. Fisken var der, mulighetene. Nytt land. Et sted bak fjellet, bak neste kolme, på andre siden av havet. Det er alltid et nytt land å håpe på, et nytt håp å lande. Stjerner å navigere etter, mæ å finne fisken etter, lengsel til å drive dem frem. Utferdstrangen var der like sterk som den er i dag, kanskje sterkere. Noe fantes, noe var mulig, noe lå i andre enden av regnbuen, noe de ikke visste. Noe ingen andre hadde sett, hadde oppdaget. Noen ga navn til holmer og skjær, til fjelltopper og daler. Beskrev dem som bodde der, dem som hadde dyrket, hadde oppdaget. Eller satte navn på fenomenene de så. Elva som har mye fisk. Dalen som ligner en hjortekløv. Stedet som gir beite til dyrene.
Jernalder, middelalder, folkevandringstid, bronsealder. Vikingtid. Alt ble til epoker. Våre epoker. Ingen levde i middelalderen. Den også var nåtid. Våre merker er det vi setter på for å kunne forklare. Begrepene er våre. Periodene. Sagnene. Etterpå er alt bestemt. Livet leves bare i sanntid, alt er i et eneste øyeblikk. Det som kom før er forbi og det som kommer etter er oppnåelig. Om vi overlever.
Skutene feide over bølgene, samlet verdensdeler. Båter fra Haugesund, Egersund, Stavanger. Vest for Queenstown, på reden i Valpareiso, med last i China Bay. Noen år der ute, eller kanskje bare uker, sild til Østersjøen, tømmer til Amsterdam, folk til New York. Over alt ropte de: Were are you bound? Stavanger! We are greeting the homeward bounds! Man hilste med flagget, man jublet. Noen skulle komme hjem. En uendelighet av hav, av avstand, av drømmer. Noen der hjemme, der hjemme. Små trehus lans et sund, store pakkhus som var klare. Koner, unger, mødre. Noe der hjemme. Noe der, noe der!
På prærien, i store byer, i øde landskap. De slo rot, ble til noe, tok land, lagde et settlement. Suldøler i en by, Stavangere et annet sted. Egne aviser, brev hjem. Iola, Wiaupaca Co. Wisconsin. New York. Grove City, Meeker Co. Minnesota. Mange lokket. Mange dro. Båtene som hentet dem dit. Cunard Linien, White Star. På første del av 1900-tallet var det Rogaland som hadde flest utvandrere. Vi møter sporene fortsatt. Tanter i Amerika på besøk, brev fra slektninger der borte. Det er litt hjemlig. Der borte. Ikke så langt unna. De er jo som oss, er en del av oss. Og så langt borte, så veldig langt.
Det ble sild, det ble sardiner. Over Smedasundet kunne man gå tørrskodd en dag med landligge, om man ikke gleid i sildarasp og gikk på hodet i sjøen. Ungane i gadå skeina iddisar. Sesongarbeid i hermetikken. Korte økter med hektisk arbeid, og så; vente på neste sjau. Noen ukers arbeid om man var heldig, raske fingre i har akkord. Fargerike esker med navn fra sagaen og kongerekker. Prima vare, prima brand.
Bedehus og pietister. Sekter ingen andre hadde hørt om. Perasekt og Larsasekt. Fletter og dystre miner. Misjonsforeninger i Bergelandsgata, frikirker på Jæren. Billedbånd og blader. Fortellinger fra misjonsmarken. Misjonærer som kom hjem. Nære bånd, nære venner. Madagaskar, Santalforreningen, Sjømannsmisjonen. ”Her har mye bra folk gått til helvete” sa Foldøyen da han fór forbi et sted hvor de sto i en konkurrerende misjonsforening.
En plass i fortiden har vi våre myter og våre røtter. Et sted i Rogaland.

Ikke solskinn

Det er her det starter. Ingen kan si noe annet, det begynner nå. Når netter og dager flyter over i hverandre, ingen vet når de begynner og når de slutter. Egentlig er det bare et spørsmål om definisjoner, men det sier jeg ikke. De fortjener ikke det. Ikke nå, ikke denne gang. Jeg begynner bare på det. Et løp, kappløp, et rally, et race, hylende dager, nektende netter. Det er meg. Et spørsmål om tid, kanskje, et spørsmål om vilje, jeg vet ikke. Det bare ble slik, jeg bare ble slik. Ingen kan ta fra meg det. Om ikke annet. Alt annet kan forsvinne, men at det bare ble slik kan ikke noen ta fra meg. Om jeg skulle trenge å forsvare meg vil det være mitt forsvar. Jeg kan ikke for det, det ble bare slik. En forklaring. Det er det jeg har startet på. En forklaring, en forsvarstale, et dokument. Et dokument i denne saken. Hvem som kom inn, hvem som sa hva, hvem som gjorde det, det er uvesentlig, det er ikke det det dreier seg om. Ikke nå, ikke denne gang. Nå er det meg, det er jeg som teller. Skjønner dere det? Ikke dem, ikke deg, det er meg. Akkurat nå søker jeg tilflukt, jeg måtte gå vekk, damen som vasker kommer snart, da kan ikke jeg være der, det skjønner hun sikkert. Rart hvordan en dømmer. Opphakkede ord, gale hjerteslag, bare slag. Alt kan man dømmes for, alt må man forsvare seg mot. Derfor skal en skal ha en forsvarstale klar ved en hver anledning. Det kan ingen nekte en. Noen har skylden, det er det de sier, det er noen som har gjort det. Jeg vet ikke hvorfor, men noen må ha gjort det. Hva da? Det er det de spør om. Hva da? Jeg sier jeg ikke vet, må man vite årsaken for å forklare en handling, må man kjenne forbrytelsen for å fordele skyld? Må noen ha gjort noe for at det skal kunne kalles en handling? Er det meg? Er det det skyld er avhengig av? Er det bare et spørsmål om definisjoner? Hvorfor da angripe meg?