Her er den lille havfruen som bor i København

midt inne i hullet

Nå står jeg i hullet i Torghatten. Imponerende greier, altså!

Helg i Brønnøysund

På turne to uker i Helgeland. Fløy til Mosjøen, var langt inne i landet, i hvert fall nær svenskegrensa, i Hatfjelldal. Så skolebesøk i Mosjøen, før jeg kjørte langs smale veier mot kjysten. Leirfjord og Alstahaug, i Alstahaug hadde jeg seks forestillinger på en dag. Ganske så hektisk, faktisk. Fredag ble den store ferjedagen, først ferje til Dønna (stedet het Bjørn!), kjørte videre til Herøy og nye forestillinger. Før ferje til Søvik, kjøring til Tjøtta, ny ferje til, tja ... Og videre kjøring til ny ferje og endelig Brønnøysund. Og nå er jeg her. ingen grunn til å dra hjem i helga, Ingeborg og Ingrid er i Oslo for å høre Coldplay. Ja, ja.
Sitter på kafe med reklame for Illy på menyen, men hvor jentungen i kassa aldri hatt hørt om espresso. Og langt mindre en dobbel en. Blir været bedre skal jeg kjøret til Torghatten og se på hullet.

En fri avis?

Dagens spørsmål: Ville du abonnert på en avis som ikke kan skrive norsk? Det heter da ikke FRI avis når man mener gratis? Eller er det bare jeg som er vanskelig?

Kanskje bare en myte

Er man på ferie er det camping, det er klart. Først dro jeg med ferja til Danmark, hvor Ingeborg og Ingrid hadde seilt med Sørlandet. Etter noen dager med Tall Ships i Arhus dro Ingrid hjem og vi satte campingbilen vestover. Først til Haag, med varme og solskinn og sjarmerende middelalder i delft. Så til Chablis, god vin og starten på en etappe i Tour de France. Veldig varmt der. Etter det tok vi bilen med på toget under kanalen til England. Nå sitter jeg langt vest i Cornwall, like ved ruinene etter slottet hvor kong Arthur og hans runde riddere skal ha bodd. Sikkert bare en myte. Været kunne vært bedre.

Dagens spørsmål

Ville du spist hamburgerryggen rå?

Dagens gåte ...

Klikk på bildet, så ser du bedre hva som står der.

Snart sommer!

Ferien er i boks. I hvert fall planlagt. I gårkveld brukte vi de små elektroniske planleggerne til å finne fram til passende datoer, det er det som er jobben. Så ble løpet lagt. Ingeborg og Ingrid skal reise med skoleskipet Sørlandet til Danmark, jeg kommer etter med ferje den 4. juli om kvelden (da rekker jeg å få med meg feiringen av Dronning Sonjas store dag her i byen ...). Den 22. juli reiser vi, dvs. Ingeborg og jeg, hjem med ferje fra Newcastle. Og i mellomtiden? Får se. Ingrid flyr hjem fra Danmark, hun orker ikke tanken på å farte rundt med oss gamle. Vi har lyst å dra til Cornwall, hvor vi også var for noen år siden. Parkere Van the Man i mellom blomsterpåmalte hippiebusser.

1. mai

Første mai i Frafjord. Ingen tog, imgen demonstrasjoner, ingen solidariske hilsener. Likevel, her er vi på campingplassen og nyter den klimadebatterte sommersola og ser på sommerfugler og humler som feirer løvetann. Slik har vi blitt. Bestefar hadde ikke likt det.

Flykrasj

Dette var sant og si noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle bli vite til: Mens jeg står og ser på noen seilfly som skal lande på ei flystripe i Billund på Jylland, mister det ene høyde og legger seg over på siden. Flyet traff et gjerde til en lagerbyggning og gorde kolbøtte.
Heldigvis så det ut til å ha gått relativt bra med piloten. Flyet så ikke ut til å kunne brukes mer etter krasjlandingen.

Gann og nye Gann

Skoleskipet Gann, som er ei gammel hurtigrute, blir nå byttet ut med ei nyere gammel hurtigrute, Narvik.
Her ligger begge to i Vågen. Den gamle og så den nye tid.

VÅR!

Endelig! Det er første mars og våren er her. Snøklokkene tittet fram for noen uker siden, nå er hagene fulle av krokuss og sånne lilla blomster jeg ikke vet hva heter. Herlig!

Barnebøker er ikke barnemat - eller drikke!

Å selge barnebøker blir nok oftere sett på som en forpliktelse enn en interessant del av butikkdriften for mange bokhandlere. Barnebøker havner lengst inne i lokalet, i den kroken hvor man ikke rydder så ofte. Eller bak stablene med upåna esker. Eller bak noe annet. Noen ser også sitt snitt i å bytte barnebøkene ut med noe litt mer matnyttig (sic!).
Bokhandelen Notabene på Viking Stadion i Stavanger har tatt skrittet full ut.

Nok en sang om havet

Om bølger, om vind, om lyset, om måkene. Kystan av Jæren 28. januar 2007.

Kulturpris

Ikke mye har gledet meg mer enn det som skjedde i kveld: Min gamle mor,Gudrun Lærgreid, fikk i kveld Odda Kommunes kulturpsris.
Hun har i mange, veldig mange, år vært en del av av Oddas kulturliv. Hun opptrådde sammen med Petter Tjelle, hun har skrevet sanger og prologer, hun har vært med i i styre og stell for sangkor og musikkråd. Kort sagt, vært en krummtapp i klulturlivet.
Så det som er å si: Hipp og hurra for moderen!!!

Pinochet er død!

Måtte han brenne i evig pine!!!

Et dikt om epler og om livet

Eplekjekk
på kanten
uten å kunne
opp eller ned
mens mine venner
venter på
dag etter dag
samler seg om det egentlige
svaret
på min trang til
frivillighet
eller gjennknappet
tvang

På taket

Et forfatterbesøk langt ute i havet nord i Norge; Træna, en av landets minste kommuner. En vandring med fotoapparat, se på hva som finnes. Natur, naboøy med imponerende fjellformasjoner, fugler og oppdrettsfisk i mærer. Sjøhus og fiskebåter.



Hva måkene venter på vet jeg ikke. Noe er det sikkert. Kanskje båten tilbake til fastlandet?

Forvitring og bortfall

Langs veien står ei bensinpumpe. Det har ikke kommet bensin fra den på mange år. Like ved står det ei campingvogn. Ingen har bodd i den på mange år.
Noe går i oppløsing, noe ruster, noe blir knust, noe faller fra hverandre.



Det går fra å være noe ordinært til å bli stygt til å bli et uttrykk av forvitringens kunst. På vei bort, på vei mot destruksjon, på vei til skraphaugen. Jeg fasineres av slike motiv. Industri, teknikk, design, på vei inn i støv og rust. Noen husker hva det var. Ingen vet hva det kommer til å bli.

Sider snart

I dag var jeg ute i hagen og plukka epler opp fra plenen under epletreet vårt. Eplene falt ned når jeg rista i treet. Så kunne jeg putte dem i bøtta mi. Nå er eplene i gjæringskaret, på vei til å bli sider. God eplesider av solmodne epler. Til vaoren ein gong …

Noen kommer til å komme

En forfatter på turne er en forfatter som venter. Det er loven om turnelivets gleder, det. Ei uke på tur i Ytre Helgeland beviser nettopp det. Norge er ikke laget for samferdsel. For å kunne avholde en forestilling på Træna ble det nødvendig å befinne seg på Husøy i nøyaktig ett døgn. Båter trenger lang tid på å krysse store havstrekninger. Slik er det bare.
Du treffer oss på ferjeleier, på bussholdeplasser eller flyplasser. Det er to timer fra bussen setter deg av til ferja går. I mellomtiden kan du lese rutetidene som står oppslått på veggen til pakkhuset du har søkt ly intil. Under bumerke "f" kan du lese hvorfor ferja du ser ute i sundet ikke skal til den øya du er på denne runden.
Det er ikke alltid så trivelig med bilkøer heller.

Dampen

Her er det slutt på veien, uansett om det er lov å kjøre eller ikke. Skal man videre får man ta dampen, Ørsdalsdamepen eller "Ørsdølen" som den heter. Vannet heter Ørsdalsvatnet og dalen, ja, du gjetter det sikkert. Båten går turer med turister i dag. De som vil oppleve gamlemåten å komme til Vassbø i Bjerkreim kommune.

Beviset

At personer med innvandrerbakgrunn driver med pirattaxikjøring er visstnok et faktun. Mange mener også at utenlandske transportører driver piratvirksomhet på norske veier. Men at de så åpenlyst reklamerer med deg som den tyske bussen jeg tok bilde av i Ålesund, det er nytt. Kanskje man kan fange inn tyske bobilister og la dem gå planken? Eller kjøre utfor en ikke helt ferdig bro?

Camp, ikke kitsj.

I helga gjennomførte vi jomfruturen i den nye bilen, en tur til Lyngdal og overnatting på campingplass.

Før var campingplass et sted hvor folk slo opp telt for å overnatte billig. Ei og annen campingvogn slang også innom. På ett eller annet tidspunkt fant noen ut at det ikke var nødvendig å drasse campingvogna med fram og tilbake når man likevel skulle tilbake til samme campingplass hver helg. Vogna ble stående igjen. Det ble forteltet også. Men hvorfor skal teltet være av teltduk, når det er mye mer praktisk med harde vegger? I dag er campingplasser blitt en hytteby hvor små bungalower står tett og grilldress er antrekket. Campingvognene er ikke engang registrerte, men skal ikke flytte på dem. Vil man heller reise rundt omkring kjøper man bobil, helst en som er så stor at man får følelse av å være i et husbankhus.



Folk var hyggelige på campingplassen, det krydde av unger og alle så ut til å kjenne hverandre. Og de aller fleste snakket slik dialekt man snakker på Jæren.

Vi hadde det kos. Og det var helt ok å sove i bilen.

Ny bil og gamle dager

I morgen blir det tur i den nye bilen. Alltid spennde å sette seg inn i en ny bil for å prøve den, men denne blir det ekstra spennende.

Ikke det at jeg ikke kjenner biltypen fra før, spesielt det som kalles Transporter, eller ”bomma” på godt Stavangersk. Da jeg som relativt uskyldig attenåring begynte som aspirant i Televerket, var den første bilen jeg fikk utlevert en 1974-modell transporter med 1600-motor og turtallsperre. Bilen hadde selvsagt, i Televerkstradisjonen, dobbel hytte og kapell bak. Og det mest geniale, en bokreol av tre på lasteplanet hvor man kunne plassere utstyr og verktøy. Under kapellet av morken presenning var det mist like tyverisikkert som dørlåsene på samme bil, de kunne åpnes med skrutrekker.

Televerket kjøpte på den tiden vekselvis VW og Ford, så det ble en blanding av Transportere og Transitt på oss. Hva som var mest attraktivt husker jeg ikke, Transitt med V4-motoren SAAB burde få ha alene, eller turtallsperra på Transporteren. Bilen hørtes ut som ei fiskeskøyte når den slår full bakk… Senere kom det biler med tolitersmotor også, de hadde ikke sperre. Bortsett den merkelige klaffen under gasspedalen, den som skulle hindre at noen tråkket klampen i bunn. De fleste vippet den bort ved hjelp av nebbtang.

Selv om det var relativt solide biler hadde de sine særegenheter. Spesielt for spøkefugler var det mange muligheter. Motorluka bak kunne ikke låses, så det var stadig noen innom der og nappet ut en eller flere pluggledninger. Gikk bilen bare på tre plugger var det knapt noen som merket forskjell, men byttet man om to pluggledninger var det litt mer problemer. Men bilen gikk likevel!

Koppen midt i rattet kunne lett vippes ut. Da kunne man stikke ei fyrstikk under kontakten til hornet, med det resultatet at bilen tutet intenst når man slo på tenningen. Punktere burde man ikke med en slik bil, reservehjulet lå under setet framme og hadde en slange som forsynte vindusspyleren med lufttrykk. Når man endelig trengte hjulet var lufta brukt opp og dekket flatt. Ikke smart.

Alle bilene hadde bensindrevet varmeapparat, siden originalutstyret kun innbefattet et varmeapparat som ikke kunne varme noe som helst. Det var ikke få ganger noen ringte inn til Televerket for å gi beskjed om at en av bilene deres sto og brant.

Da den nye Transportertypen kom i 1980 kom var det en ny verden, den hadde litt kjørekomfort også. Ikke mye, men litt. Den jeg hadde var en dobbelkabiner med kapell som var nesten en meter høyere enn taket på bilen. Oppå der var det stigeholder, noe som gjorde at bare de høyeste av oss klarte å få stigen eller teltstengene på plass. I sidevind var bilen like stødig som en 2CV. Under hjulbuen foran satt det en ekspansjonstank av plast, koblet til bensintanken. Den var festet i samme skrue som sikkerhetsbeltet og pleide å sprekke av steinsprut, med det resultatet at bensinen ble full av vann og søle og filteret tettet seg. Å ha med ekstra bensinfilter var alltid nødvendig.

På den tiden skulle Televerkets biler være blå, men man tok den blåfargen butikken kunne levere, det var Fiestaer som var like lyseblå som øynene til Rune Larsen og Golfer mørkere en sjela til Vidar Kleppe. Og hadde de ikke blå biler på lager i det hele tatt tok man andre farger, det fantes grønne, brune og røde VW-pickuper. Min siste var off-white.

Etter hvert ble det Hi-Ace i Televerket også og jeg, uten noen sammenheng, fant andre yrker. Og brødbilene fra VW ble et minne. Helt til disse dager.

Campingbil

Har kjøpt ny bil. Campingbil. Den skal vi feriere med i sommer. Irland på kryss og tvers. Blir kult. Gleder oss.

I heisen

Dette uskarpe bildet viser oppslaget som sto på døra til heisen på Mølla Hotell på Lillehammer. Inne i heisen sto det at den tok 8 personer. Noen hadde forsøkt med fem uten at heisen ville rikke seg. Jeg gikk trappa, jeg.

Bokhandleren

OKei, det var ikke meg de ventet på, det store presseoppbudet som sto på perongen da vi kom til Lillehammer for å delta under Norsk Litteraturfestival på tirsdag. Men et lite øyeblikk var det jo gøy å late som om det var det, at det var jeg som skulle få mine femten sekunder der ute ...
Bokhandleren sa noe om Åsne Seierstad. Suprise!

Ikke lett

Ikke lett med nrosk spårk.

Bill Evans

Dumme meg. En eneste konsert rakk jeg under årets MaiJazz. Og så med en artist jeg faktisk hadde hørt navnet på før; Bill Evans. Et navn som sammen med Charlie Prker og Miles Davies er blant storhetene i jazzen.
Han døde i 1980, står det i leksikon.
Det var ikke han som opptrådde i Stavangeren i kveld. Dagens Bill Evans har også spilt med Miles, med det er sax han trakterer og slett ikke piano. Det ble en morsom kveld, med musikk hvor bluegrassinstrumenter som fele (forskjellen på fele og fiolin er hvor mye man betaler musikkerene, sa Bill) og banjo ble brukt til en ferd fra sumpene i Luisiana til det keltiske landskapet rundt irskesjøen, til Paris og hjem til USA igjen.
En elektrisk banjo får ikke så mange til å tenke på jazz. Han som spilte på den klimpret som rene "Picknik med døden" tullingene i det ene nummeret, for så å få den til å lyde som en vrengt Stratocaster i det neste. Flelespilleren kunne trekke de lengtste tonene ut av instrumentet sitt, før han også tok et grep rundt det og også ga oss fornemmelsen av en elektrisk gitar i kattepine.
Litt synth, en rå trommesolo og vokale innslag hørte også med. En bra konsert. Eller som fyren som sto ved siden av meg sa: De reinspiller veldig. Yes.

En platebutikk en gang. For lenge siden.

Litt lenger nede på denne siden har jeg lagt ut et dikt om havet. Et helt uvesentlig dikt om havet. En annonym person har lagt inn en kommentar til dette diktet. Vedkommende har fått opplyst at jeg et sted skriver om hvor det ble av "Brødrene Fosses musikkbutikk".
Gjett om jeg husker Fossen, der hadde de alt. Og hadde de det ikke kunne de skaffe det. Det er ikke få timer jeg har tilbragt med å bla meg gjennom LP-cover etter LP-cover på jakt etter noe. Det ble liksom ikke det samme etter at butikken ble Fåssen. For ikke å snakke om hva den har blitt til nå. En frisørsalong med øl og vin, tror jeg det er.
Jeg savner butikker som Brødrene Fosse. iTunes kan egentlig ta seg et pære. Men altså, sorry: Fosses Music Store is mentioned together whit a lot of other places in Stavanger that has disapered. If you send me your email-adress I can try to find some information for you. I know sombody you knows ...

En by og en brann

Har man hørt om Ålesund har man også hørt om den utstoppelige Harald Grytten, mannen som med entusiasme forteller om byen sin og alt den har å by på. Ålesund er virkelig en by som har noe å vise fram også. Etter at den brant for over hundre år siden ble den gjenoppbygget i mur – i tiden populære byggestil – jugend.

Grytten guider grupper med turister gjennom byen i stor fart mens han fekter med armene og klatrer opp på krakken han bærer med seg. ”Dere kan godt komme mye nærmere”, sier han til turistene, før han oppfordrer dem til å komme ennå nærmere. Og snakker til dem med en tordenrøst som om de står en kilometer unna. Her er et bilde av Grytten på sin vandring, tatt fra hotellvinduet mitt.

Anatomi

Å reise rundt på skoleturné betyr å bli plassert der det er plass til en forfatter og en ungeflokk. I et trangt klasserom hvor to klasser skal benke seg samtidig, eller i en gymsal hvor akustikken suger stemmebåndet tomt i løpet av en skoletime. Eller kanskje i en fysikksal med plass til knallgass og lakmuspapir. Eller i et musikkrom hvor pianoet og bongotrommene frister mer enn forfatteren.


I dette tilfellet var det skolen store ”alt-mulig-rom” som var arena. Med symaskiner og piano, sanganlegg og premiesamling. Med sekketralle og stablestoler. Og et skap viet godbiter fra naturen. Mens elevene så på meg så jeg meg selv speilet i et glasskap med utstoppede dyr og anatomiske detaljer. Som her. En røyskatt, litt innvoller og en forfatter.
Ute er det sommer nå. I Ålesund.

Adjø

En gang var 1. mai en viktigere dag enn 17. i Odda. En gang var det flere tog som konkurrerte om deltagere og oppmerksomhet. En gang braket arbeiderne sammen i det historiske "Slaget i skrevet" en 1. mai. Det er lenge siden.
I 2006 ble dagen avlyst i Odda. Ingen ville spille i toget. Da ble det ikke tog. Uten tog ble det heller ikke noen tale.
Nå er det på tide å avskaffe 1. mai som fridag. En dag for hagestell og båtpuss trenger vi ikke. Ikke så lengde det skjer i navnet til den internasjonale arbeiderånd. Det vi har i dag er en dag for å markere avmakt.
Bildet viser Rådhusplassen på den tiden Internasjonalen skulle vært sunget. Det var stille der da.

Kristiansund

Lunsjpause i et kjøpesenter i Kristiansund. En vegg der kunstneren har har dekorert med store fliser hvor byen og historien er tema. Skipsfart, fiske, industri og bruer. Oljealder og seilskutetid. Og like under byvåpen og segl: Everyone needs a friend. Jeg tok den, jeg. Gjør du?

Bråstopp?

Selv i små fiskerbyer i Portugal finnes de. Skiltene med reklame for amerikansk skvip. Her danner det røde skiltet en fin kontrast til linjer og farger. Morsomt var det at nesten alle trafikkskilt i Portugal med "STOP" hadde blitt påsprayet "USA" under. Stopp USA. Men cola drikker de fordet. Fanta også. Eller Sprite.

Bak kjettingene

Alt går over, alt glir forbi. En gang var dette drømmen for mange, en 2CV i fine farger. En bilmodell som var like mye et symbol som et kjøretøy. Her finnes bare fragmenter, låst inne bak kjettng. Noen drømmer fortsatt. Om Ferrari eller Porsche. Eller 2CV. Noen bør slippes fri.

Stor mann og flau forfatter

Å gå på konsert er vanligvis noe man gjør for å høre musikk, å gå på konsert med Solomon Bruke er mer å delta i en opplevelse. Mannen, som veier langt over 200 kilo og sitter i en gulltone på scenen, er mest kjent for sangen ”Everybody needs somebody”. Han slo ikke virkelig gjennom før i 2002, da han fikk grammy for albummet ”Don’t give up on me”.
Første gang jeg hørte ham slo musikken hans meg mitt i magen, og jeg kjøpte straks en del av platene hans på Itunes. Derfor var det veldig morsomt å få oppleve ham i konserthuset nå i kveld. Han satt og stråle på tronen sin, han kunne ikke lovprise Stavanger og Norge nok og han sjarmerte alle i senk med treffende kommentarer og smittende latter. Etter hvert lokket han oss fram til scenekanten for å danse foran ham. Og så skjedde det, han vinket meg til seg og ga meg den trådløse mikrofonen med beskjed om å synge … FLAUT! Heldigvis var Ingeborg i nærheten, hun fikk æren av å synge noen strofer med Den Store mannen.
Fin konsert, gøy og morsomt. Og altså litt pinlig.

Et dikt om havet, igjen

Kjenner du havet
vet du hvor jeg er

Kjenner du lyden av havet
vet du hva jeg vil

Kjenner du lukten av havet
og bølgene
som vasker tang
og skyver sand og småstein
over lange flater
med striper av salt

vet du hva jeg tenker på
når jeg sier at

Kjenner du dybden til havet
vet du om meg.

En blå tann

Jeg kjøpte meg ny bilstereo i Portugal, av merket Parrot RHYTHM N'BLUE. Det som er det fine med denne dingsen er at den samtidig er handsfree for mobiltelefonen. helt trådløst via blåtann. Husker jeg bare å ha telefonen min med meg når jeg setter meg inn i bilen, sørger Parroten for resten, den kobler seg til mobiltelefonen og sørger for at alt er klart, skulle et menneske finne på å ringe. Da forsvinner lyden i radioen eller fra cd-en og innringers sonore stemme strømmer ut gjennom bilstereohøytalerne. Min egen stemme blir fanget opp av en bitteliten mikrofon plassert diskret oppunder taket på bilen. I tillegg er det fjernkontroll til Parroten, jeg kan både betjene radio og drive telefonering fra en liten flat dings. Herrligt!

Ingen tanker

Det jeg kom til å tenke på er hva man tenker når det ikke er noe å tenke på. Når det er ferie. Bare fri, to uker med sol og slaraff.
På flyet nedover lurte vi litt på hva slags bil utleieselskapet hadde funnet fram til oss, å leie en Focus elle ”lignende” kan by på overraskelser, vi glemmer ikke da vi trodde vi hadde leid en Vito i Spania og fikk en buss! Denne gang var overraskelsen at bilen vi fikk var prikk lik bilen Ingeborg har hjemme. Samme farge, til og med. Ja, helt lik er den ikke, leiebilen har ikke automatgir og ryggealarm. Mangelen på automatgir har ført til noen spretne hopp når Ingeborg skal starte opp. Det går seg til.
I dag var vi og kikket på neon fantastiske klippeformasjoner ved havet, det var forvitret fjell fullt av fossiler. Vi gikk gjennom smale raviner og gjennom trange hull. Flott, var det.
Det jeg begynte å tenke, at det ikke var mye tenke på, fører stadig til nye tanker. Vi drar på turer, er fornøyde alle sammen, tar bilder av det vi ser. Og av hverandre.
Man kan sikkert si og tenke mye om det å ha ferie. Vår påskeferie i Portugal har i hvert fall så langt vært flott!

Påskesol

Det er nok litt tidlig for de fleste å tenke på at det er påske ennå, men her sitter vi på utecafe med kaffe og brus, hører på de store bølgene fra det veldige havet og bare nyter livet med palmer og solskinn. Salema, lengst sørvest i Portugal, er stedet å være. Misunn oss! Og grav dere ned i tide!

Van the Man

Van Morrisson spilte i Konserthuset i kveld. Jeg hadde plass på første rad, midt på. Og oppdaget at første rad er den bak nullte rad! Van the Man har ofte ord på seg for å være sur mens han er på scenen og bare spille ukjente sanger. Så om andelen gamle og gode sanger forteller noe om humøret måtte han ha vært i perlehumør i kveld, her kom alt fra Brown eyed girl og Moondance til Gloria.
Å tolke mannen som står på scenen er ikke lett, han snakker ikke mellom sangene, han spiller ferdig, takker og setter i gang med neste låt, uansett hvor mye applaus det er. Forrige gang han spilte i Stavanger hadde han med ei blåserekke, denne gang var det piano, trommer, gitarer, fele og slidegitar. Pluss et bar syngedamer. Og mannen selv på munnspill, gitar og selvsagt saksofonen.
En konsert på en lørdag betyr selvsagt at jærbuene kommer. Fulle jærbuer på vei mellom forspiel og nachspiel. Folk som ikke vet forskjell på en konsert i Konserthuset og en bygdedans på Vigrestad. Folk som tror de kan skravle like mye på en Van Morrison som på konsert med Rita Fotland eller Smokie.

Søppel

Det er en reklamefilm som skal få oss til å resirkulere og gjenvinne avfall som av og til dukker opp på TV. En drittsekk av en søppelkjører har rotet gjennom spannet og funnet en melkekartong som ikke sulle vært der. Den tar han med seg og leverer til huseieren, med et fårete smil og ønske om en god dag.
Jeg hadde gjort det mest formastlige av det formastlige, jeg trodde at isopor var noe man kan hive i dunken for papir og papp. Ha! Det skal man ikke gjøre, det. Vår lokale søppelnazist oppdaget selvsagt det da han ransaket dunken vår, og lempet isoporen på fortauet i stedet.
Er man et menneske i en maktposisjon skal man utøve den makt og myndighet man har fått. Det er ikke tilfeldig hvem VårHerre plukker ut til å kjøre boss!

Teip på teateret

Vi var på teateret i dag og så en prøveforestilling på Intimscenen, "Teip".Stykket kretser om et av de evige tema, to menn som har hatt et forfold tilsamme kvinne en gang i fortiden. En fortid som nå skal hentes fram, for årettferdiggjøre en nåtid som ikke går på skinner for den ene av dem og somskal skjules for ikke å ødelegge nåtiden for den andre, som har en gryendekarriere. Og så komme hun, litt femme fatale, og stiller seg mellom dem,tar litt parti med begge og litt avstand fra dem også.
Oppsettet er like klassisk som teaterkunsten, jeg er sikker på at man kanlete i bunken av greske tragedier og finne samme plottet.Fin scenografi, fine kulisser. Det var litt tværende dialog mellom de toherrene i stykket. Avslutningen i stykket ble litt for tydelig, og litt forbanal i sin brutalitet. Synd, for stykket var egentlig bra.

Elefanter i vinterkulde

Vi spiste middag på toppen av Hotell Forum i dag. I 21. etasje. På plassen nedenfor hadde et sirkus slått seg til. Mens vi fordøyde middag og dessert kikket vi på de to elefantene som varmet opp til sin opptreden med å gå is irkler og leie hverandre i halen. Søtt, rett og slett søtt. Hvor lykkeligeslike elefanter er for å være i Norge, aner jeg ikke. Kanskje de savnetIndia eller Thailand? Eller kanskje er de født her i Europa og vet ikke omnoe annet.
Jeg kom på en historie jeg hørte en gang. På sitt siste hadde avdøde et ønske om at alle skulle defilere forbi kista hans, mens organisten spilte den vakre melodien "The elephant walz". Dessverre kunne ikke organisten den melodien, så det ble "The baby elephnat walk" i stedet. Defileringen gikk raskt unna!

Lykken

Hold på lykken når du finner den
Hold på ungdommen når du er ung
Hold fast i kjærligheten når den er der
Grip fatt i rekkverket før du faller om

Evig eies

kun det teipte, sa Nixon. Vel, om han ikke sa det, nå begynner jeg å blogge litt på video. I hvert fall kjøpte jeg nytt videokamera i dag, et Sony kamera som kan puttes i lomma, har så mange avanserte funksjoner at jeg ikke gidder å finne ut av halvparten og så gode spesifikasjoner at det begynner å nærme seg kringkastningen. Ikke det at vi ikke hadde kamera fra før, alt fra stort produksjonskamera til video-8 formatet finnes i våre skap, sammen med minst 50 fotoapparater. Men et høykvalitetskamera som kan puttes i lomma, det trengte vi. Ja, ja, ja.

Tape it or leave it, sa Nixon

Bill, du vant!

Lik det eller ikke. Bill Gates er vinneren. Det innså jeg i dag. Den nye
koreanske vaskemaskina vi kjøpte i dag har symboler.
De samme symbolene Bill bruker i Windows XP.
Bill vant!

Ei med alt – og lunken Solo.

Ferjer er for drømmere, for nostalgikere. For alle andre bygger man tunneler. Undersjøiske forbindelser til øyer og fjordsider, til den ene enden av fylket fra den andre. Eller omvendt. Prosjektene ligger i tette bunker på skrivebordet til veisjefen. Rennfast har vi hatt så lenge at noen har begynt å tenke på den dagen prosjektet er nedbetalt og Sokn er kvitt bommen. Andre steder er drømmen om egen tunnel en del av hverdagen. Tunnel til Finnøy – Finnfast. Tunnel til Ryfylke – Ryfast. Tunnel fra sør til nord i fylket – Rogfast. Alt betalt med bompenger – Bomfast. Pluss en t-forbindelse som visst ikke har fått noe annet navn ennå.
Man skal ikke liker tunneler. Folk gjør ikke det sies det. Folk savner den gode tiden da man kunne sitte på ferja og la drøsen gå over en kopp kaffe mens ferja strevde seg fram mellom øyer og fastland. Nostalgi skal man ikke kimse av, det er sikkert.
En pinse sto jeg i syv timer og ventet på ferje for å komme meg fra Karmøy til Mekjarvik. Køen gikk tvers gjennom sentrum av Skudenes og rykket fram et lite hakk hver gang ei av ferjene hadde tatt med seg femti biler. Etter fire timer hadde jeg kommet så langt at jeg kunne plassere bilen på oppstillingsplassen ved ferjeleie og få besøke toalettet. Og så en tur i kiosken for ei med alt og ei flaske lunken Solo.
Det er mulig det finnes mange som savner ferjeturene. Jeg hører ikke til blant dem som savner ferjekøen.

Bilder av Jæren.

Man fotograferer Jæren. Det finnes neppe noe landskap hvor nettopp fotografi er viktigere. Det er nødvendig å fotografere. Det er bevist. Kjærlighet kan lukkes inne i fotografiske prosesser, lengsel kan strømme inn gjennom et objektiv. Hjemlengsel. Utferdstrang. Murrende stengsler. Alt er der inne. I bildet. I kjemien. Jæren. Luft. Et bilde tatt i forbifarten, et snap-shot til evigheten, et planlagt stykke fotokunst. En vibrasjon. Dybdeskarphet. En lykkerus. Bevegelsesuskarphet. Regnvær. Lyng. Det er der alt sammen. Bilder skal begripes, ikke forstås. Kunnskap er ikke for sanser, sanser er for poesi. For kjærlighet. For kunst.
Lys måles i lux. En lysmåler oversetter begrepet til standarder som den fotokyndige forstår, blenderåpning og lukkertid. Et steg på blenderskalaen motsvarer et trinn på lukkertidskalaen. Å gå fra blender 8 til blender 5,6 motsvarer spranget fra ett. 60. dels sekund til ett 125 dels sekund.
Jæren er et landskap man kan forstå. Det er flatt der. Det er trygt. Ingen fjellsider som sender steinmasser nedover mennesker og hus. Du ber ikke om lavinehunder på Jæren. Du ber om tjenlig vær. Det er et landskap å fundere over. Et landskap å sette spaden i. Alle de lange lagerplassene for steiner, gjerdene. Kilometer lange vitner om slit. Lange linjer i et bilde. Jæren er ikke konstruert etter det gylne snitt. Jæren har bare blitt til. Styrende linjer som gir bildet dybde. Kontraster. Et gult filter gir himmelen farge i et svart hvitt bilde. Et rødt filter gjør himmelen nesten svart. På vei mot en prosess. Den eksponerte filmen skal i fullstendig mørke føres fra opptaksspolen inn på spiralen i fremkallertanken. Når det er gjort og tanken lukket kan lyset slås på. Fremkallervæske helles i tanken, vanligvis skal den holde 20 grader. Tanken agiteres i et antall minutter, avhengig av hvilken film og fremkaller man bruker. Etterpå skal væska helles ut og erstattes med stoppbadet. Til slutt skal filmen fixseres før den skylles i rent vann. Landskapet finnes der.
Lyden av landet. Brøyten som tygger vei, traktoren, viper, dyr. På vei innover mot deg. Klangen i et kvalitetskamera, den mekaniske lyden. Et fragment av et sekund hvor alle sanser er åpne. Vi snakker om bilder, om fotografi. De vakre ordene vi kunne si hverandre: Fox Talbot, Leica, Rolleiflex, The Kodak, Voigtlender Vito, Carl Zeiss Sonar, Rodinal. Eller ord vi hveser fram som banneord: Digital.
Der ute. Jæren. En menneskelig trang til å kunne beskrive det vi ser, til å bevare et øyeblikk som et minne. Et album, en skuff med gamle fotografier. En dyp trang. Vi ville bare stoppe opp, finne noe å ta vare på, stirre inn i søkerokularet og trykke av.
Landskapet. Den fullkomne eksponering. Det er verden. Vi har bilder av den.

Atle synger Atle spiller Atle

Atle Hansen har gitt ut en ny CD. Mast utan skip heter den. Atle har laget alle melodiene selv, odene har Ragnar Hovland og Per Olav Kaldestad skrevet, i tillegg til Atle selv. Coveret har jeg laget. Det er fint. Kjøp plata. Den er fin.

Ny bok

Egentlig er det det handler om å finne opp et menneske. En person som ikke eksisterer. Et fiktivt menneske. For å la det bli levende. Danse, synge, fly gjennom lufta. Alt kan skje. Ingen trenger å såre noen, hate, frykte. Det er ikke nødvendig. Eller: Man kan velge det selv. Et menneske man har funnet opp kan aldri skuffe. Man kan bli skuffet over seg selv, sine egen gjerninger, sine tanker. Men det fiktive? Nei. Legg til spenning. Frykt. Humor. Galskap. Galakser og universer. Alt gjelder. Alt teller. Du bestemmer. Du redigerer. Du avgjør. Et litterært landskap er det fiktive. Litterære skikkelser danser etter din pipe. Den femte boka om Espen Herbert er i butikkene nå.

Glammer

Det springer en hund bortover veien. Jeg ler. Gneldrebikkja til naboen har stukket av. Den overfaller puddelen til en fin frue og får et spark over halen og beskjed om å forsvinne. Det gjør den. Gneldrebikkja blir borte. Jeg ler enda mer og håper den aldri kommer tilbake. Bikkja som hver dag står ute i en trang luftegård og uler som en ulv mot eierne som aldri gidder å ta seg av den. Det er nok ikke bikkja det er noe i veien med, men det er bikkja som plager meg. De har kalt bikkja "Mao". Det forteller vel det meste om eierne.

Helt ned dit?

Ikke rart den er bekymret. Jeg har tatt det selv. I utlandet. Ofte er det pent i utlandet. Noen ganger er det litt dumt der også. Mange mennesker bor i utlandet. De heter utlendinger og snakker rart. De snakker rart i Setesdal også.

Nå

Et skilt utenfor en bensinstasjon. En bensinstasjon like ved en rundkjøring. ”Pizza i sliser”. Det er slik vi har blitt. Det er det det har blitt av oss. Internasjonale nomader i en verden uten røtter. Maten plukker vi opp fra et land, et kontinent, vrenger på den og lager vår egen variant. Språket plukker vi opp fra et annet land, et annet kontinent, vrenger det om og lager vår variant der også. Vi er stolte, vi er kry, vi har mye å være stolte over. Men glansen av oss selv er ikke noe vi kan sole oss for lenge i heller.
Det blir personlig dette. Mitt fylke, mitt Rogaland. Hit jeg kom som attenåring, for å bli noe, bli meg. Det har sin virkning. Nå har det gått et kvart århundre siden jeg flyttet hit. Omtrent to prosent av tiden som har passert oss siden Harald samlet Norge til et rike der ute i Hafrsfjord. Det er mitt perspektiv på det. Bildene mine blir så mange. Pizza i sliser, tapas ved Breiavatnet, line-dance på Jæren. Vi er provinsielle her. Ingen kan nekte for det. Og likevel utsynte. Vi vet at det finnes en verden langt utenfor våre strender, langt utenfor grensene til Rogaland. Selv etter at Ølen krøp til korset og ble en del av oss. Vi her.
I min barndom var Rogaland et enkelt begrep. Det var der bilene med L på skiltet kom fra. Enkelt og greit. I dag er verden mindre og utsikten større. Alt kan oppleves herfra. For ikke mange år siden gikk folk tidlig hjem fra jobb hvis det var fint vær. Ikke for å sitte ute i solveggen i jakt på litt brunfarge. Neida, man gikk hjem for å se på TV. For høytrykk var bra for mottaksforholdene, alle som hadde englandsantenne husker det. Store antenner for å plukke ned signaler fra andre siden av Nordsjøen. Ikke England, riktig nok, men Skottland, uten at det spiller noen rolle. Gramphian Television het det visst. Før parabolene og Sky og Super tok oss. Og kablene og hele kakofonien som visst kalles valgmuligheter.
Det er så mange holdninger som er verdt å merke seg i et fylke. Den gang hastigheten på motorveien mellom Stavanger og Sandnes ble øket fra 80 til 90 var det mange som regnet ut hvor fort man nå kunne kjøre før førerkortet røyk. Etter det har vi fått airbagger og bompengering. Matvanene våre har blitt langt mer enn pizza i sliser, tint opp fra frysedisken på supermarkedet. Innvandrerbutikker forsyner oss med spesialiteter vi for få år siden knapt ante fantes. Vi blander salater med roccola og virginolje like selvfølgelig som vi bestiller americano og latte på kaffebaren. Hvor mange vårruller eller porsjoner med parmaskinke jeg setter til livs mellom hver gang jeg spiser komler vet jeg ikke, men det blir en del. Ingen tvil om hva som blir det eksotiske da. Uttrykk fra oljealderen har kommet og gått, vi kjenner folk fra hele verden, vi reiser selv. Det er ikke så lenge siden en tur til Legoland eller Hamburg med Overland eller Hagaruten var feriedrømmen man planla et år i forveien. Nå reiser vi, helt uten reiseleder, like selvfølgelig på langhelg til New York eller storbyferie til Praha. Og gjerne både fem og seks ganger i året. Vi er glad i vår velstand.
Rogaland blir større, verden mindre og vi eldre. Det er en foreløpig konklusjon. Det som var kjekt blir uten interesse og nye pasjoner kommer til. Livet blir annerledes. En avis hadde for noen år siden en serie med portrettintervjuer hvor man spurte om hvor mange vennskap man hadde som hadde vart i mer enn ti år. Det er et interessant spørsmål. Evig kjærlighet, evig vennskap, evig tro. Det er flyktig. Å bosette seg er en definitiv avgjørelse. Hvor mange ganger har du pakket flyttelass igjen? Etter å ha bosatt deg? Hvor mange ganger har jeg? Mange. Arbeidsliv, hobbyer, venner. Kjærlighet. Alt kan endres, alt gjør det. Leste jeg ikke et sted at alle cellene i en menneskekropp bli skiftet ut i løpet av en syklus på sju år. Hva er å vente da?
Det er det som er mitt anliggende denne gangen. Alt blir borte, alt skifer. Jeg kan ta det bit for bit. De stedene jeg pleide å gå i Stavanger den gang i et annet årtusen, hvor ble det av dem? Puben Charlie Brown i Kirkegata? Kafé Bristol, Domus Kafeteria, Studentkroa på Nytorget. Hvor er butikkene? Grillen på Arnageren, Brødrene Fosses platebutikk, ølsortene hos Middelthon i Klubbgata? Banken jeg var kunde i, postkontoret jeg brukte, legen som jeg gikk til, statsetaten jeg hevet lønn hos? Biblioteket oppi Kleiva, kinoen på Løkkeveien? Buss 17 til Vardeneset. Hvor ble bensinstasjonen i Madlamarka av?
Det er nåtid jeg begriper. Det er derfor det er så personlig dette her. En landsdel, en region, et liv i stadig rotasjon. Rogaland i dag. Høyteknologi. En oljealder i svakt dalende form, kan hende. Tradisjonsrike arbeidsplasser på vei bort. Et kulturliv i fremgang. Et uteliv i verdensklasse. Strekningen mellom Toget og Tollboden i Stavanger er det området i landet det serveres mest øl i løpet av et år. Husker du da du tok din første utepils i vår region? Det er ikke så lenge siden. Golfbaner på Jæren, husbygging over alt. Det som var landsbygd for noen tiår siden er nesten sentrum nå. Tuneler under fjorder, nye veiprosjekter over alt. Vi er med, vi er med og lever vi og. Er på kartet. På vei mot noe stort.

Før oss

En gang kom noen vandrende og verden ble ikke den samme lenger. En liten flik av bart land hadde kvittet seg med isen som trakk seg langsomt sammen for å forsvinne. Et eventyr var over, et hvitt eventyr. Istiden. Nå var det nye eventyr som skulle fortelles, nye planer som skulle legges. Isen forsvant, det begynte å vokse planter, gress, trær. Et land var født, starten på en nasjon. Det som skulle bli oss. Kanskje er det det som preger oss aller mest også, det at vi er så avhengige av naturen, av været og vinden, av de kreftene som lever her. Istiden varte lenge. Blåe ismasser skurte fjell reine og slipte ned forvitrede kanter. Smeltevann ble til bekker som gnagde seg ned i fjellet og lagde lange skår. Daler. Villkår for liv. Vi ble til der i kanten av isen. Vi fulgte etter den. Noen gjorde det. En gang kom noen vandrende. Kanskje en enslig vandringsmann som hadde gått litt lenger enn andre for å utforske litt mer. Kanskje var det en hel flokk som kom. Et utstøtt gruppe som måtte finne nye marker å leve på. Eller kanskje dristige nybyggere som ville finne bedre vilkår for seg og sine. Det var hit de kom. Til vårt fylke, vår region. Vi har gitt dem en lettvint betegnelse: Steinaldermennesker. De var så mye mer. De jaktet på fugler ute på svabergene, de fanget fisk, sanket muslinger. Kanskje sang de, kanskje lo de. Kanskje satt de under stjernene om kvelden, etter at bålet var brent ut, og fortalte sagn og historier som var gamle den gang også. Det kan hende at fragmenter av de historiene lever videre i det vi forteller hverandre i dag. Stjernene de så på var de samme vi også kan se et klar natt, om vi kommer oss bort fra lyset i byene og kan se himmelen slik den er. De samme stjernene, de samme bildene, men med andre plasseringer, selv stjerner lever, de flytter seg over himmelen og lager nye formasjoner. Et kretsløp, en utvikling. Et liv. Mennesker her. Små i en stor verden. Slik vi er det. Kanskje de lo, kanskje de danset, kanskje de kysset hverandre. Kanskje de kunne hate noen. Verden var ny den gang, alt var nytt. Vi ble til. Et sted nord på Rennesøy finnes rester etter de eldste boplasser vi har funnet i Norge. Gå ut dit, legg øret ned mot marka og lytt etter dem. Hører du godt nok etter hører du kanskje lyden av dem. Minner fra dem. Kanskje du finner små flintbiter de har lagt igjen som en hilsen fra titusen år. Det er mulig. Verden er ikke eldre. Ikke her hos oss.
Det var her de reiste ut fra. Det var hit de kom tilbake. Forbi her. Hit. Norvegen ble navnet på landet vårt. Det var her det var. Sundet mellom Karmøy og fastlandet het det. Norvegen. Veien mot nord. En lang kyst, en lang reise. Et håp, en fremtid. Fisken var der, mulighetene. Nytt land. Et sted bak fjellet, bak neste kolme, på andre siden av havet. Det er alltid et nytt land å håpe på, et nytt håp å lande. Stjerner å navigere etter, mæ å finne fisken etter, lengsel til å drive dem frem. Utferdstrangen var der like sterk som den er i dag, kanskje sterkere. Noe fantes, noe var mulig, noe lå i andre enden av regnbuen, noe de ikke visste. Noe ingen andre hadde sett, hadde oppdaget. Noen ga navn til holmer og skjær, til fjelltopper og daler. Beskrev dem som bodde der, dem som hadde dyrket, hadde oppdaget. Eller satte navn på fenomenene de så. Elva som har mye fisk. Dalen som ligner en hjortekløv. Stedet som gir beite til dyrene.
Jernalder, middelalder, folkevandringstid, bronsealder. Vikingtid. Alt ble til epoker. Våre epoker. Ingen levde i middelalderen. Den også var nåtid. Våre merker er det vi setter på for å kunne forklare. Begrepene er våre. Periodene. Sagnene. Etterpå er alt bestemt. Livet leves bare i sanntid, alt er i et eneste øyeblikk. Det som kom før er forbi og det som kommer etter er oppnåelig. Om vi overlever.
Skutene feide over bølgene, samlet verdensdeler. Båter fra Haugesund, Egersund, Stavanger. Vest for Queenstown, på reden i Valpareiso, med last i China Bay. Noen år der ute, eller kanskje bare uker, sild til Østersjøen, tømmer til Amsterdam, folk til New York. Over alt ropte de: Were are you bound? Stavanger! We are greeting the homeward bounds! Man hilste med flagget, man jublet. Noen skulle komme hjem. En uendelighet av hav, av avstand, av drømmer. Noen der hjemme, der hjemme. Små trehus lans et sund, store pakkhus som var klare. Koner, unger, mødre. Noe der hjemme. Noe der, noe der!
På prærien, i store byer, i øde landskap. De slo rot, ble til noe, tok land, lagde et settlement. Suldøler i en by, Stavangere et annet sted. Egne aviser, brev hjem. Iola, Wiaupaca Co. Wisconsin. New York. Grove City, Meeker Co. Minnesota. Mange lokket. Mange dro. Båtene som hentet dem dit. Cunard Linien, White Star. På første del av 1900-tallet var det Rogaland som hadde flest utvandrere. Vi møter sporene fortsatt. Tanter i Amerika på besøk, brev fra slektninger der borte. Det er litt hjemlig. Der borte. Ikke så langt unna. De er jo som oss, er en del av oss. Og så langt borte, så veldig langt.
Det ble sild, det ble sardiner. Over Smedasundet kunne man gå tørrskodd en dag med landligge, om man ikke gleid i sildarasp og gikk på hodet i sjøen. Ungane i gadå skeina iddisar. Sesongarbeid i hermetikken. Korte økter med hektisk arbeid, og så; vente på neste sjau. Noen ukers arbeid om man var heldig, raske fingre i har akkord. Fargerike esker med navn fra sagaen og kongerekker. Prima vare, prima brand.
Bedehus og pietister. Sekter ingen andre hadde hørt om. Perasekt og Larsasekt. Fletter og dystre miner. Misjonsforeninger i Bergelandsgata, frikirker på Jæren. Billedbånd og blader. Fortellinger fra misjonsmarken. Misjonærer som kom hjem. Nære bånd, nære venner. Madagaskar, Santalforreningen, Sjømannsmisjonen. ”Her har mye bra folk gått til helvete” sa Foldøyen da han fór forbi et sted hvor de sto i en konkurrerende misjonsforening.
En plass i fortiden har vi våre myter og våre røtter. Et sted i Rogaland.

Ikke solskinn

Det er her det starter. Ingen kan si noe annet, det begynner nå. Når netter og dager flyter over i hverandre, ingen vet når de begynner og når de slutter. Egentlig er det bare et spørsmål om definisjoner, men det sier jeg ikke. De fortjener ikke det. Ikke nå, ikke denne gang. Jeg begynner bare på det. Et løp, kappløp, et rally, et race, hylende dager, nektende netter. Det er meg. Et spørsmål om tid, kanskje, et spørsmål om vilje, jeg vet ikke. Det bare ble slik, jeg bare ble slik. Ingen kan ta fra meg det. Om ikke annet. Alt annet kan forsvinne, men at det bare ble slik kan ikke noen ta fra meg. Om jeg skulle trenge å forsvare meg vil det være mitt forsvar. Jeg kan ikke for det, det ble bare slik. En forklaring. Det er det jeg har startet på. En forklaring, en forsvarstale, et dokument. Et dokument i denne saken. Hvem som kom inn, hvem som sa hva, hvem som gjorde det, det er uvesentlig, det er ikke det det dreier seg om. Ikke nå, ikke denne gang. Nå er det meg, det er jeg som teller. Skjønner dere det? Ikke dem, ikke deg, det er meg. Akkurat nå søker jeg tilflukt, jeg måtte gå vekk, damen som vasker kommer snart, da kan ikke jeg være der, det skjønner hun sikkert. Rart hvordan en dømmer. Opphakkede ord, gale hjerteslag, bare slag. Alt kan man dømmes for, alt må man forsvare seg mot. Derfor skal en skal ha en forsvarstale klar ved en hver anledning. Det kan ingen nekte en. Noen har skylden, det er det de sier, det er noen som har gjort det. Jeg vet ikke hvorfor, men noen må ha gjort det. Hva da? Det er det de spør om. Hva da? Jeg sier jeg ikke vet, må man vite årsaken for å forklare en handling, må man kjenne forbrytelsen for å fordele skyld? Må noen ha gjort noe for at det skal kunne kalles en handling? Er det meg? Er det det skyld er avhengig av? Er det bare et spørsmål om definisjoner? Hvorfor da angripe meg?